Restaurantanmeldelse av Campo de' Fiori: Ekte italiener

Ferske Campo de' Fiori i Josefines gate i Oslo er en vaskeekte italiensk restaurant på godt og vondt.

Allerede ved første øyekast er det åpenbart at Campo de' Fiori er en italiensk restaurant slik enhver italiener ville kunne gjenkjenne. Her snakkes det italiensk både på kjøkkenet og ute i serveringen, det er sågar skrevet enkelte fraser på den romerske dialekten romanesco på veggene. Flere av rettene er også lett gjenkjennelige og alle har sitt opphav i matlandet ved Middelhavet. Skulle det fortsatt være tvil, er menyen for sikkerhets skyld skrevet på både italiensk, norsk og engelsk.

Det italienske kjøkken er på sitt beste en balansekunst i selvbeherskelse der enestående råvarer får skinne i enkle komposisjonen. Dessverre er det altfor sjelden vi får oppleve det slik har hjemme. Italias flinkeste kokker er nærmest fanatisk opptatt av å fremme sine lokale råvarer, som ofte er av eksepsjonell kvalitet. Slik har de drevet med kortreist mat siden lenge før begrepet en gang var påtenkt.

Utenfor har Campo de' Fiori overtatt forrige leietakers imponerende uteservering på hjørnet av Josefines gate og Hegdehaugsveien. Men det er inne ved de små trebordene med fargerikt mønstrede fliser på veggene at vertskapets varme gjestfrihet virkelig kommer til sin rett. Nye gjester tas i mot ved døren som gamle venner med en entusiasme som kan minne om restaurantscenen i «Lady og Landstryker’n.» Men det er på tallerkenen det innimellom glipper.

Menyen er stor med over tretti ulike retter fordelt på forretter, pastaretter, pizza, hovedretter og desserter. Det er slett ikke uvanlig i Italia, men å beherske alle tretti rettene like godt er ikke så helt enkelt.

En forrett med burrataost, trøffelkrem og ovnsbakte cherrytomater er en ukomplisert rett som er prisgitt råvarenes kvalitet. Men når det hele serveres kjøleskapskaldt er det vanskelig å mene noe om denne kvaliteten. Selv om kalde ovnsbakte tomater er merkelig, går den lave temperaturen verst ut over osten som ikke får frem sin syrlige karakter og kremete konsistens.

Dagens risotto med gresskar, sprøstekt pancetta og parmesanchips er bedre, men når ikke helt opp selv om risen har helt riktig tyggemotstand. Den er blass i fargen og slett ikke frisk og oransje som jeg ventet meg. Kjøkkenet har forsøkt å balansere gresskarets søtlige smak med den salte parmesanchipsen, men risottoen har for lite smør og mangler dermed det fete elementet som kunne bundet de to ytterpunktene sammen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vi får også en perfekt kokt skalldyrpasta i en tomatisert saus med sting av chili i ettersmaken. Retten er velsmakende, men helhetsopplevelsen holdes tilbake av at hjerteskjellene på menyen i aldri dukker opp på tallerkenen.

Kveldens kulinariske høydepunkt er en kraftig pizza med pølse fra Norcia i Umbria, bøffelmozzarella, steinsopp og trøffelkrem. Bunnen er myk i midten uten å være bløt, slik de liker den i Roma. Svinepølsen har en rik og nøttepreget smak som passer perfekt til steinsoppen. Selv om trøffelkremen nok er laget på trøffelolje, bidrar den med en behagelig smak av trøffel og hvitløk i bakgrunnen.

I det enkle italienske kjøkkenet, hvor man i stor grad lener seg på råvarene, blir kokken fort avkledd når disse råvarene ikke får skinne eller ikke holder eksepsjonelt høyt nivå. Når man da serverer osten for fort på en travel lørdag blir resultatet slett ikke slik man hadde tenkt seg. Belønningen ligger i de rettene der man lykkes og finner den herlige balansen mellom få, utsøkte råvarer.

Slik er Campo de' Fiori, hele tiden sjarmerende og alltid modig. Som på gode restauranter i Italia byr stedet på en hjertevarm gjestfrihet og en matglede som smitter. Det er derfor et herlig sted å være selv om maten dessverre ikke helt innfrir. Ekte italiensk altså, på godt og vondt.