Restaurantanmeldelse av Chez Colin: Fransk stemning

Lille Chez Colin i Fredensborgveien i Oslo har funnet bistro-formelen: Like deler hygge og god mat til overkommelige priser.

Når man gjennom flere år systematisk har besøkt spisesteder, slik VGs anmeldere er så heldige å få gjøre, blir trendene synlige. Som både min kollega og jeg var inne på i vår lille oppsummering av anmelderåret 2015, er det tydelig at vår hjemlige restaurantverden er inne i en god utvikling. Ja, i den grad at en og annen leser har uttrykt bekymring for at vi er blitt for snille. I 2015 delte vi ganske riktig ut flere toppkarakterer enn i noe tidligere år. Dette har nok mer med den gode utviklingen å gjøre enn med personlighetsforandringer i anmelderkorpset.

Gradvis får restaurantpublikummet høyere forventninger og blir mer selektive og kritiske. Folk vet mer, kan mer og ønsker seg mer. Dette er nok en del av en generell urbanitetsutvikling. Spesielt gjelder nok dette «hverdagsrestaurantene», altså de stedene man gjerne går uten å måtte ha en «anledning», men bare for å få et godt og ærlig måltid, helst uten å bli ruinert. Gjennom mange år har profesjonsutviklingen ved grytene vært for oppadgående, og dette merkes stadig oftere som gode svar på hva dagens gjester ønsker seg. Seige biffer og halvfabrikata er for lengst utenfor det profesjonelle nedslagsfeltet, kokkene setter seg høyere mål enn før. Dette kommer alle godt utav, særlig gjestene.

Det står altså i stil med trenden å kunne begynne 2016 med mer av det samme. I Fredensborgveien, i småhuset ved siden av den morsomme, allerede veletablerte tapas-restauranten Bon Lío, har brasseriet Chez Colin heist den franske trikoloren og lager god mat og hygge på beste bistro-maner. Lokalet er trivelig uten å bli pretensiøst, de oppmerksomme og kyndige servitørene har et vennlig ord til alle og flott kontroll.

På ekte fransk vis startet også måltidet med noen østers – riktignok fra Holland, men du verden for noen gode Gigas, og kjærkomment lavt priset til kr. 29 pr. stykk. Gode var forrettene også. En flott tilsmakt gåseleverpaté på krydderbrød med syltet Williamspære og ristede hasselnøtter bar bud om at kjøkkenet holdt den faglige standarden, så får man selv ta stilling til det etiske spørsmålet om gåselever og dyrevelferd. Laks med et perfekt posjert egg i en kremet saus med kapers og urter utmerket seg med rik smak både på fisk og saus.

Posjert egg passer også godt til skrei. Som er i sesong. Klikk her for oppskrift!

Så kom det piggvar. Den sarte fisken hadde nok fått litt for mye varme; det skjer lett. Jordskokk- og potetpureen var imidlertid forsonende fløyelsmyk og smaksrik, den lille svinekroketten til var en utmerket idé, den tilførte retten fylde. Soyasmøret med pistasjnøtter og gule rosiner satte utmerket spiss på det hele, selv om det kanskje overdøvet den vare fiskesmaken noe.

Perlehøna var derimot helt uten mangler, flott stekt, saftig og fin, og satt som et landlig blinkskudd i jakttiden, med en deilig morkelsaus til. En ypperlig vinterrett, særlig med kastanjer og kirsebær; spinaten var også finfin, både i smak og konsistens. Nå satte den franske stemningen inn for alvor. Heldigvis var servitørene mye hyggeligere enn i Frankrike.

På et slikt sted kunne vi selvsagt ikke la være å prøve den klassiske, franske løkterten. Skjønt fransk: Dette er mat fra fransk-tyske grensetrakter, en slags pizza fra Alsace, og på begge sider av grensen hevder man opphavsrett til dette syltynne bakverket. Om terten skal kalles Tarte flambée eller Flammkuchen kan i grunnen komme ut på ett: Riktig god var den, tynn, sprø og fin, helt etter boka.

Fransk epleterte kan også sies å være en klassiker - prøv denne oppskriften på «tarte tatin»!

Som seg hør og bør på et brasserie som dette var ostetallerkenen på høyden. Fem forskjellige, godt modne franskmenn, djerve på smak. Særlig roqueforten var en muggen nytelse og forsvarte fint et glass Sauternes som følge. Bornholmerkjeks og godt brød fulgte også med, sammen med en fin fruktkompott. Husets vinanbefalinger på glass satt hele veien som de skulle – solide og gode.

Desserter: En millefeuille med vaniljekrem kunne med fordel vært noe luftigere; både når det gjaldt kremen og selve bakverket, som hadde blitt noe hardt. Sitronmoussen med marengs derimot var luftig nok, full av fruktsmak og med god balanse mellom søtt og syrlig. God kaffe rundet det hele av.

Dette var hele veien et måltid som viste nivå og med service som skapte trivsel. Menyen er liten, men skifter hyppig, rettene er moderat priset, og mett blir man også om man bare tar én hovedrett. Går man i Oslos vintergater og drømmer nyttårsdrømmer om den lille, franske restauranten, er det heldigvis ikke vanskelig å komme seg til Fredensborg.

Fikk du med deg forrige ukes anmeldelse? Les om Oslos kanskje beste burger her!
Premisser for VGs restaurantanmeldelser
Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.
Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.
6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet
5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet
4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet
3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet
2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler
1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk