Restaurantanmeldelse Refsnes Gods: Der tiden står stille

Ærverdige Refsnes Gods på Jeløya hviler på gamle laurbær og et godt navn. Men dagens kjøkken går i for store sko til å leve opp til tidligere ry. Her har tiden stått stille. Skjønt prisutviklingen har man fått med seg.

– Her er osten, sa servitøren, satte fra seg tallerkenen og snudde på hælen. Hva slags oster det var? Sannelig om hun visste, men vi kunne jo huke fatt i hennes kollega og spørre henne, hvis vi så henne.

Replikkene falt med et smil, som jo tar brodden av det meste. Men kom på slutten av et måltid som hadde vært langt. Og pretensiøst. Og dyrt.

Restauranten i Hotell Refsnes Gods på Jeløya har i alle år vært selve storstua for mossingene, stedet for de store og små begivenheter. I den vakre spisesalen i første etasje, vendt mot fjorden, er det som om tiden har stått stille.

Her er det fremdeles hvite duker og servietter som gjelder, det dufter hotellfagskole, gastronomisk fyrtårn i provinsen, og gammeldags, solid standard. Og i et hotell rikt på kunstverker er selve perlene forbeholdt restauranten som bærer hans navn: Munch.

I alle år har hotellet også vært et populært mål for hovedstadsfolk som trenger å
komme vekk en helg, fra unge par med etterlengtet barnefri til en venninnegjeng på sykkeltur i det vakre landskapet. I motsetning til for eksempel Farris Bad, kan ikke Refsnes lokke med spa og kroppspleie. Hotellet har, utover sin formidable kunstsamling, i grunnen to hovedattraksjoner: Jeløya selv, med Galleri F15 – og restauranten, til trivsel om kveldene.

Om dette er nok i våre dager, er et åpent spørsmål. Det som iallfall virker sikkert, er at restauranten bør forsøke å komme mer på høyde med dagens standard. Iallfall når den syvretters smaksmenyen kommer på 1175 kroner, pluss drikke. Da nærmer vi oss de mer eksklusive restaurantene i Oslo. Skjønt bortsett fra prisene er det lett å føle seg hensatt til 80-tallet. Men man kan ikke i evighet leve på at Bent Stiansen en gang har vært kjøkkensjef her.

De syltede betene med hasselnøtter viste seg å være akkurat det: Noen skiver bete,
overrislet med rapsolje. Betene var for harde. Et par av dem var gratinert med en geitost, som var lettere svidd. Noen hele hasselnøttkjerner lå tilfeldig strødd omkring. Retten hang ikke sammen, ideen var ikke fullført. Beter og vin er ikke så lett, men en Masi Soave 2018 fungerte dårligere enn nødvendig.

Deretter, etter romslig tid, fulgte en kremet blåskjellsuppe, med syltet jordskokk og noen dråper dill-olje. Like god som den du kan lage selv, og egentlig nokså kjedelig.

En lettrøykt hvalcarpaccio så også ut som noe en dyktig amatørkokk kunne tryllet
frem, dandert med noen salatblader, litt timianrømme og fargerike tyttebær. Men
hvalkjøttet var mørt og fint, og det passet godt med en Côtes du Rhône til.

Og så begynte atter tiden å gå. Eller stå stille. Nå skal det sies at vi hadde det hyggelig, i vår boble utenfor tiden. Servicen var vennlig. Vi kunne vekselvis se på hverandre og på Munch, og begge deler funker alltid bra.

Vi kunne se i glassene også, som var sjenerøse. Såpass sjenerøse at de truet med å skape ubalanse. Det var for eksempel neppe nødvendig da måltidets hvilerett kom, rabarbrasnø, å servere et digert glass Pinot Blanc til den.

Andebrystet kom anrettet som en haug, vil jeg si. Med rotfrukter, Anna-poteter, sylta løk, løkpuré og solbærsaus, alt sammen overdrysset med en rundhåndet neve jordskokkchips. Selv om sausen var god og andebrystet rosa, fremsto dette som et kaos i brun saus. Vinen, en Chateau Bonnet 2014, passet godt til – og igjen måtte man spørre seg om hvorfor ikke man hadde jobbet mer med å tydeliggjøre ideen bak retten.

Til bordfølget hadde kjøkkenet laget en rett som fungerte bedre, fordi den var
enklere: Et stykke lange, hvilende på bygg, med gulrøtter og poteter i strimler.

Nevnte jeg at tiden gikk? Eller sto stille? Plutselig var vi alene i restauranten, og deler av betjeningen begynte å få det travelt. Ville vi ha kaffe? Nei takk, vi ville gjerne ha resten av måltidet. Det besto av de nevnte navnløse ostene, som ved nærmere bekjentskap viste seg å være gode og norske, samt en helt patent sjokolademousse på hasselnøttbunn med bringebærsorbé.

Og så kom regningen. Et opphold utenfor tiden kan være velgjørende. Men ikke til enhver pris.