Anmeldelse av El Celler de Can Roca: En restaurantopplevelse av de helt sjeldne

Mandag ble El Celler de Can Roca kåret til verdens beste restaurant for andre gang. Det er vel fortjent.

Etter en behagelig flytur til Barcelona og en drøy time i spansk fredagstrafikk er jeg endelig fremme i Girona. Nærmere bestemt på restauranten El Celler de Can Roca som få dager senere blir kåret til verdens beste restaurant. Her har de tre brødrene Roca, som slet ut sine første kokkekniver i foreldrenes tapasbar noen hundre meter bort i gaten, skapt en kulinarisk katedral. En katedral hvor brødrene tilbes av en lojal menighet av matglade fra hele verden.

Sjekk ut restaurantanmelder Andre Blomberg-Nygårds bilder fra besøket på El Celler de Can Roca på hans Instagramprofil.

Restauranten består av en historisk villa som er omsvøpt av et moderne nybygg fra 2007. Den opprinnelige steinbygningen er ikke synlig fra gaten og kun fra den lille og velstelte hagen får man øye på den før den glir harmonisk og sømløs sammen med nybygget i glass og lyse materialer. Vel inne i spisesalen er alle bordene spredt rundt et trekantet og belyst glassatrium med store hvite trær. Midt i denne funksjonelle minimalismen er det likevel en genuin varme i lokalet. Den stråler fra de tykke teppene under bordene og de tunge hvite dukene, og ikke minst fra den hjertefølte gjestfriheten som hver enkelt ansatt møter oss med. På hvert bord ligger tre steiner, en for hver Roca (- roca er spansk for stein, red.anm.)

Enten du kommer til lunsj eller middag lønner det seg å sette av god tid. Det finnes i praksis kun to menyvalg; en 14-retters lang reise inn i restaurantens fremtidsvisjoner eller en noe kortere, men fortsatt omfattende, meny bestående av kjøkkenets klassikere. Ved første besøk er den klassiske menyen absolutt å foretrekke. Du vil likevel ikke oppleve noe som satt eller utdatert. El Celler de Can Roca har vært så nyskapende over så lang tid at selv de eldste rettene står seg godt den dag i dag.

Maten har blitt omtalt som både tekno-emosjonell og moderne catalonsk. Begge er selvsagt flåsete begrep som i seg selv gir liten eller ingen mening. Det som kanskje definerer El Celler de Can Roca mer enn noe annet er evnen til hele tiden å fornye seg. Dette er tross alt en 30 år gammel restaurant som fortsatt skaper mattrender. Det er en underliggende teknisk presisjon i matlagingen her som alene er imponerende. Og om rettene noen ganger er tilsynelatende enkle, overrasker de med komplekse smaker og enorm konsentrasjon. Samtidig er det hele tiden en lekenhet som lurer i bakgrunnen. I tillegg til en velsignet mangel på selvhøytidelighet, noe man altfor sjelden opplever på dette nivået.

I et vell av strålende retter denne fredagskvelden er en dampet bolle fylt med hvit trøffelkrem den aller beste munnfullen. Det er et sjelden og hårfin kombinasjon av øyeblikkets kulinariske populærkultur og klassisk ekstravagante råvarer. Den rike trøffelsmaken harmonerer perfekt mot den søte koreanske bollen før den etterlater seg en overdådig ettersmak som varer helt til neste rett.

Senere kommer flere slike retter som flørter med hippere og enklere kjøkken. Ikke minst en liten hard taco med en fløyelsmyk guacamole, ufattelig mør svineribbe og knasende sprø svor. Den uhøytidelige lekenheten kommer aller tydeligst frem i en liten ganerensende sitrusis mot slutten av måltidet som er støpt i en form etter kjøkkensjefens nese.

Før den tid spiser vi himmelsk pattegris med pære, løvtynt og knasende skinn, og en mektig innkokt saus. For ikke å glemme de store lokale rekene med kraft laget på rekehodene, en flytende gelé og salt kake av sjøgress. De milde rekene er skånsomt varmebehandlet slik at de smelter på tungen, og kjøkkenet har hentet ut en beundringverdig kompleksitet av den tilsynelatende enkle kraften. Både den luftige sjøgresskaken som er laget med kullsyre og mikrobølgeovn og den blanke og flytende geléen har høy teknisk vanskelighetsgrad.

Resultatet er en restaurantopplevelse av de helt sjeldne. En iskald sekser på terningen og et måltid verdt en tur i seg selv. En slik opplevelse kan nesten ikke måles i penger. Men må den det så koster det 4000 kroner for to med en flaske utmerket vin. Det gjelder riktignok kun hvis du skulle få bord. Etter kåringen på mandag har nok menigheten av matglade Roca-tilbedere vokst betrakterlig. Så var det vanskelig å komme til alters forrige helg, er det nok smått umulig denne helgen.

Les flere av våre restaurantanmeldelser her!