Restaurantanmeldelse av Bistro Budapest: Ungarske gleder

Bistro Budapest i Mathallen serverer deilig, ungarsk hverdagskost. Men ungarsk hverdagskost er ikke hverdagskost i Norge.

Det er enkelte hull i Oslos etter hvert så internasjonale restaurantverden, når man først tenker over det. Sushien står riktignok tett som i en sildestim, og spaghetti får man kilometervis. Det vrimler av hamburgere og pizza, dim-sum, curry og tapas, samt thailandske supper, vietnamesiske dumplings, nytt, nordisk kjøkken og eldre fransk. Men samtidig er det fremdeles nok av flotte tradisjonskjøkken som knapt er representert, eller ikke i det hele tatt. Til dels fra land som ligger langt nærmere oss enn Japan og Thailand.

Det er derfor mer enn gledelig når noen forsøker å utvide mulighetene litt, som Bistro Budapest. For hva kan vel ikke det ungarske kjøkken by på, ut over sin berømte gulasj? Svært mye annet, og svært særpreget og godt. Habsburgerriket, det gamle østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet, var en kulturell smeltedigel, og det ungarske kjøkkenet er et krysningspunkt mellom mange tradisjoner. Men under alle østerrikske og osmanske impulser ligger det lokale, kraftige bondekjøkkenet, med sin paprika og sine tomater, pølser, pateer og gryter.

Lokalet ligger på den ene langsiden i Mathallen. Det er ikke stort, men plassen er godt utnyttet. Litt mangel på rutine tar betjeningen igjen med vennlighet og ungdommelig sjarm. Dessverre slutter serveringen nokså tidlig på kvelden, men til lunsj eller en tidlig middag er dette et virkelig godt alternativ for den som vil ha seg et hjertegodt og varmt og ikke minst billig måltid uten mye dilldall, men med masse smak. Eller bare en smårett eller to, samt et glass vin.

Så vi begynte med småretter, og ble ikke skuffet. En pikant, saftig pølse med mye tekstur kom med to forskjellige senneper med mye piff. Det ungarske, friterte brødet, langos, fås i flere varianter med forskjellig fyll. Vi gikk for en enkel versjon, sprøtt og fint utenpå, med rømme og en mild ost – osten kunne kanskje hatt noe mer aroma. Deretter fikk vi en silkemyk, flott utført andeleverpaté. Smaken var nydelig utviklet, konsistensen prima.

Fra det lille vinkartet valgte vi en Egri Bikavér Superior fra Bolyki & Bolyki (far og sønn). «Egri Bikavér» er to små ord som kan få kaldsvetten til å piple frem hos dem som var gamle nok til å gå på polet før jernteppets fall, men i dag snakker vi om helt annen kvalitet. Den passet godt til alt og utmerket til det meste. For eksempel til gulasjsuppen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Med gulasj (gulyás) mener ungarerne en tynn kraftsuppe med krydder, kjøtt og grønnsaker, mens det vi kaller gulasj (vel en norsk variant av Wiener Gulasch) er en jevnet gryterett som på ungarsk kalles pörkölt. Uansett: suppen var herlig. Den hadde mye poteter og rotgrønnsaker, og kunne inneholdt litt mer kjøtt, men kraften var en velsignelse på en hutrende vinterdag. Overtonene av karve og paprika kom enda tydeligere frem med noe mer salt.

Deretter: nydelige, luftige og myke kjøtt- og risboller pakket i kålblader, servert med en pikant surkål som bød på litt tyggemotstand. Og vi måtte jo også smake på gryteretten av oksehøyrygg, kokt i rødvin. Også denne bød på masse smak og varme, og kom med «nokedli», ungarske, korte nudler av egg og mel, beslektet med sydtyske spätzle og en bror av østerrikske nockerl. Den flytende deigen eller røren presses direkte ned i kokende vann og serveres straks. Disse var laget helt etter boka, møre og med litt tyggemotstand, men helt uten å være melne.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Til slutt: Deilige, tynne pannekaker (à la Gundel, en berømt restaurant i Budapest), fylt med nøtter og kandiserte frukter og masse, parfymert smak, samt deilig, hjemmelaget sjokoladesaus. Jeg har aldri spist på Gundel, så jeg vet ikke hvordan de er der, men disse var iallfall veldig gode. God og edel tokayer dannet selvsagt følge. En «somloi galuska», en overraskelsesrett med kakebunn, frukt, krem og annet godt minner vel nærmest om det britene kaller en «trifle». Her presentert som «ungarsk favoritt», og det slutter jeg meg til.

I det hele tatt: De som liker kraftig, ærlig og velsmakende mat – spesielt ungarsk – vil lett finne seg en ny favoritt i Mathallen.