Colonialen Bergen: Lite orginalitet for pengene

I nye lokaler sliter Bergens kulinariske stolthet med å sette et særegent preg på menyen.

Bergensbølgen snakkes det av og til om, oftest blant musikkanmeldere og da gjerne bergenske sådanne. Men med spennende og vellykkede restaurantåpninger de siste årene som Lysverket, Restaurant 1877 og Bare Restaurant har denne bergenske restaurantanmelderen lenge ment at vi står overfor en kulinarisk bergensbølge. Disse strålende spisestedene har en felles, men likevel unik matprofil som er helt ulik den vi ser blant de beste her østpå.

Med ny adresse og bedre plass gjenstår det å se om Colonialen, selve målestokken for fin mat i Bergen de siste ti år, kan holde utfordrerne bak seg.

Like innenfor døren stråler det åpne kjøkkenet mot oss i hele rommets bredde. Videre inn til venstre utfolder restauranten seg. Her er det lite som minner om sovesaler og gastropub som lokalet tidligere huset.

Hver eneste detalj er finpusset med kløkt og stødig hånd, med komfortable stoler, myke tepper og duse farger. Dette har ekteparet bak Colonialen alltid vært flinke på. Gourmetrestaurantens første adresse på Engen var i et vindusløst kjellerlokale under en liten fetevarebutikk. Likevel var det lekkert og kostbart innredet fra første dag. Her i de nye lokalene er det større, mye luftigere, og enda flottere.

Menyen lokker også med tidsriktige råvarer som er både i sesong og i skuddet. Det er nesten like deilig å si dem høyt til spisefølget som å spise dem; ramsløk, lysing, primører, hummer, og klippfisk. Riktig deilig låter det.

Følg VGs anmelder på Instagram for bilder fra måltidet.

Alt i alt er det tolv retter å smake seg gjennom, eller om du vil kan du be om kun syv. Åtte av de samme rettene utgjør også en à la carte meny. Men prisene på den gjør at den passer best for dem som ikke er sulten, men likevel vil bli kvitt mer penger.

Med så spennende og ikke minst fine råvarer skal det godt gjøres å dumme seg helt ut. Så er da også maten god. Rettene er ofte teknisk krevende og forseggjort, men ikke alltid vellykket. Tidvis kan det fornemmes at kanskje kvaliteten på kokkene er noe varierende. Noen tydelig kulinarisk retning er heller ikke lett å spore. Vår meny har innslag av både ny-nordisk, klassisk fransk og spansk molekylær gastronomi. Etter hvert som kvelden skrider frem oppleves det mer som et utvalg av gode retter, enn et helhetlig måltid.

Noen av disse rettene er riktignok strålende. Som lammesadel og pølse med auberginepure og gnocchi. Fin og balansert røyksmak på sadelen, og en smaksrik og herlig krydret pølse. Med en løs og ikke for kompakt konsistens på potetpastaen gnocchi er dette kveldens høydepunkt.

Likeledes er desserten med tindved, hvit sjokolade, og berlinerbolle mektig, kompleks og velfundert. Mens for salt klippfisk overøst av olivenolje servert med overarbeidet, og dermed seig, potetmos er uharmonisk og teknisk svakt utført.

Andre retter er gode, men treffer ikke helt. Asparges med ramsløk og hasselnøtter trenger mer salt og syre. Videre er fjellørreten overstekt, men eplesmørsausen er fabelaktig. I tillegg er for mange av de tolv rettene intetsigende og forglemmelige.

Jeg er kanskje ekstra streng i dag. Men Colonialen spiller i den aller høyeste restaurantdivisjonen og blir hardt straffet når det ikke stemmer. Dyrt er det også. Tolv retter koster 1350 kroner og det tror jeg, uten videre undersøkelser, gjør Colonialen til en av landets fem dyreste restauranter. Dette er for all del et godt måltid. Men ikke skjellsettende. Maten er jevnt over velsmakende, men rettene og ideene har vi sett før. Andre restauranter i samme segment og prisklasse er nyskapende og faglig drivende. Med slike ambisjonene og til den prisen er det ikke godt nok å flyte på coverlåter av andres hits.