Restaurantanmeldelse av The Broker: Slurv i særklasse

På The Broker i Oslo er stemningen i orden. Men mat og service er hentet fra «Hotell i særklasse».

I de gamle lokalene til Victoria Bakeri i Bogstadveien 27 i Oslo har The Broker holdt stand lenge. Utestedets historie går tilbake til 80-tallet, da det het Victoria. Det var et av de første stedene med marmorbord, kaffemaskin med luftdyse og høy café-faktor, med stor C. Siden har trender kommet og gått, og populariteten har svingt. Men den sentrale beliggenheten i vestkantens hovedgate, samt lokalene, har alltid kunnet sikre en ny vår.

Fremdeles er lokalet flott. At forrige århundres C-faktor for lengst er erstattet av et mer generelt hang-out-konsept, spiller ingen rolle. Det var dessuten maten vi kom for på en hverdagskveld.

Menyen signaliserer få, men greie bistroretter som akkompagnement til øl og vin. Rett nok stemte ikke menyen på nett helt overens med menyen på stedet, men det viktigste er uansett at maten er godt gjennomført og bidrar til trivselen. Vi bestilte to forretter og to middagsretter. Servitøren var – selv om hun bare kommuniserte på engelsk – vennlig nok, men ikke overvettes engasjert.

Forrettene kom svært raskt. Min «Toast Skagen» var en svært fri fortolkning av klassikeren, med balsamicosirup og masse salat, men hadde generøs mengde reker fra spann i dressing, og var for så vidt en akseptabel smårett. Servitørens anbefaling av en trendy IPA ble noe bitter til rekene. Det sto verre til på den andre siden av bordet, der chèvre-salaten viste seg å være sydd over samme lest, men med tilskudd av kirsebærtomater, rødløk, bønner og pinjekjerner. Osten som balanserte på toppen var kald, og virket gratinert på forhånd. Kirsebærtomatene var skrukkete og gamle og smakte deretter. Her passet det i det minste med balsamicosirup, skjønt det kanskje ville vært bedre med valnøtter i stedet for pinjekjernene. En weissbier, på anbefaling, satt bra til.

Lag din egen Skagen-toast hjemme - oppskrift finner du her!

Så begynte ventetiden. Vi hadde bestilt stekt torsk og lammeskank. Servitøren hadde vært behjelpelig med å finne en flaske rødvin som ville gå bra til begge retter. Den kom da også etter en stund på bordet, mens vi ventet videre. Det var knapt andre som skulle spise i det halvfulle lokalet; ute i kjøkkenregionene kunne vi se betjeningen prate sammen, og vi ventet. Da vi hadde ventet i over førtifem minutter, kom endelig maten.

- Here’s your cod, kunngjorde servitøren, uten å la seg merke med at det nå var en stund siden sist, og satte et stykke laks på den andre siden av bordet. Vi påpekte at dette ikke var torsk. Joda, det var torsk. - Neida, sa vi, den er jo lyserød, så det er nok laks. Forbauset forsvant hun ut for å spørre. Kom tilbake og forklarte at det slett ikke var laks, men ørret, og at retten var blitt endret «i siste minutt». Her var det fristende å spørre om hva som hadde skjedd i alle de foregående minuttene. I stedet påpekte vi at rødvinen, som jo skulle passe til både torsk og lam, nå bare passet til én av rettene. Dette, forklarte servitøren, var ikke hennes problem. Den ville ha passet svært godt til torsken, og vi hadde jo bestilt torsk. Men et glass hvitvin kunne man få.

Våre aller beste torskeretter finner du oppskrifter på her!

Min lammeskank var grei på smak, men tørr og med lite saus. Potetpuréen og rotgrønnsakene var ok, men rosenkålen var svovelgul av elde og lang varmebehandling. Fisken – som definitivt hadde vært frossen – hadde derimot fått for lite varme. Den var rå inni. Tilbehøret var tilpasset torsk, med linser og en ertepuré som bokstavelig talt svømte i fett, mer av den gule rosenkålen samt en steinhard potetterte som var salt som Dødehavet. Uspiselig, alt sammen. Iallfall til kroner 269.

Så vi la bestikket sammen på siden av tallerkenene. Og så begynte ventetiden på ny. Da det hadde gått et kvarter, la jeg papirservietten oppå tallerkenen, lik et hvitt kapitulasjonsflagg. Det var ikke spesielt travelt i lokalet. Da tjue minutter hadde forløpt, spurte servitøren endelig om vi var forsynt. Vi spurte hva som var dagens (ene) dessert.

- Jo, forklarte hun entusiastisk, det var pannacotta med bær og annet tilbehør, kjempegod. - Takk, sa vi, da tar vi det. - Dessverre, sa servitøren, nå har kjøkkenet akkurat stengt. - You’ve got to be kidding, sa vi. Vi har jo ventet i tjue minutter på at det skulle ryddes av. - Dere har lagt bestikket feil, påpekte servitøren, og forklarte pedagogisk at man man skal legge bestikket i kryss for å signalisere at man er ferdig. Slik hadde hun lært det.

Rett skal være rett: Hun tilbød avslag på prisen. Det kunne finansiere bordfølgets høyst nødvendige besøk på 7-Eleven på hjemvei. Det som redder The Broker fra eneren på terningen er at lokalene er stemningsfulle, og at ikke all maten var like katastrofal.

Les flere av våre restaurantanmeldelser her!