Holmenkollen Restaurant imponerer ikke: Kulinarisk kollentåke

Oslos kanskje flotteste beliggenhet kan ikke redde mat og service på Holmenkollen Restaurant. Og det er ikke akkurat Gratishaugen man sitter på.

Endelig en kveld letter været. Endelig er sommeren her, men den kan ta slutt om noen få dager, det er jo ikke godt å si. Så derfor lot vi og de fleste andre gjester de usedvanlig pene og elegant oppussede lokalene til Holmenkollen Restaurant være så pene de bare ville, og vaglet oss utendørs. Med enda mer utsikt enn fra restaurantens panoramavinduer.

Og der lå hun: Oslo. Som en drøm i kveldssolen, og med en blikkstille, hvitskimrende fjord. Langt der nede. For et sted. For en beliggenhet.

Og som på så sørgelig mange sånne steder i Norge, som kan varte opp med en drøm av en utsikt, meldte etter hvert spørsmålet seg: Er de blitt bedøvet av utsikten, eller hva er det som skjer? Straks beliggenheten er sikret, senker tåken seg, i dette tilfelle holmenkolltåken, og man slutter å anstrenge seg.

Et måltid på Holmenkollen Restaurant koster en ganske pen penge. Da må det være en slags rimelig forbindelse mellom utlegget og det man får igjen. Utsikten er ubetalelig, men det er jo ikke restauranten som har laget den.

Vår servitør var hyggelig, men for lite inne i menyens mat og drikke, og ellers på den famlende grensen til det nonsjalante. Men altså: Hyggelig. Enda hyggeligere ville det vært om for eksempel bordet vi satt ved var blitt ordentlig tørket av etter tidligere gjester, og askebegeret tømt.

Men om betjeningen famlet, var det ingen usikkerhet å spore i hva kjøkkenet leverte. Det styrte målrettet mot undergangen.

En fransk fiske- og skalldyrsuppe viste seg å være en vandig, nokså smakløs sak med overkokte biter gjørs og laks oppi. Lite fransk å spore her, bortsett fra en bra aioli ved siden.

Noen krutonger samt en skål med reven ost bidro ikke til noe fra eller til, men jeg lurer på om man ikke tenkte seg at den revne osten liksom skulle smelte inn i den lunkne suppen og skape fransk stemning.

Fra ukens meny var matjessild med asparges ett hakk bedre. Fordi aspargesen var godt tilberedt. Men silden var uspennende på smak, og den annonserte osten var blitt erstattet med rogn, som ikke tilførte retten noe som helst.

Så kom hovedrettene. Ytrefilet av okse og reinsdyrfilét. Den ene à la carte, den andre fra ukens meny. Skjønt dette var ikke to retter.

Alt – potetterten, sukkerertene, rødbetene og sausen – var identisk. Bare kjøttet var forskjellig, skjønt kjøkkenet virkelig hadde lagt seg i sælen for å få reinsdyrfileten og ytrefileten av okse til å smake så likt som mulig. Blant annet ved å oversalte det. Og deretter oversteke det.

Reinsdyret kom heldigst ut, på grunn av kjøttkvaliteten, mens oksekjøttet, tross spor av rødme, var seigt, tørt og på grensen til uspiselig. Sausen var en vanlig, søtlig reduksjonssaus, potetene lempet opp på tallerkenen og dandert med skiver av kokt rødbete.

Og sukkerertene? Vel, de lå nå i en vifteform og smakte, ganske riktig, sukkererter. De var i det minste riktig kokt.

I mellomtiden – for det tok sin tid – var utsikten blitt komplettert med en måne som steg over blånene mot svenskegrensen, full, tung og rød. Omtrent i høyde med oss.

Utsikten ble bedre og bedre. Og heldigvis: Dessertene var iallfall ikke under pari. En crème brûlée med skogsbær og hjemmelaget is var nok ikke verdens mest spennende, men helt patent. Ukemenyens artige dessert med vaniljenedlagte asparges sammen med is, jordbær og andre fruktige smaker var faktisk god og annerledes.

Ros til kjøkkenet i det minste for å utnytte aspargessesongen – som i andre land nærmest er en kulinarisk høytid.

Til alt dette fulgte greie, men forglemmelige viner, hvorav dessertvinen var den mest forglemmelige.

Med en så praktfull beliggenhetog slike lokaler skulle alt altså ligge til rette for suksess i høyden. I stedet sjanser man på at gjestene, som det heter i den gamle visa, er kommet «til Holmenkollen, for å sitte på vollen, for å synge den gamle sang om kjærlighet».

Håpet er antagelig at det ikke skal spille noen rolle om maten ikke står i stil med resten. Og det er klart, utsikt og fullmåne og sommerkveld kan gjøre mye. Sikkert for turister og sånn, og dem var det en del av. Men det holdt ikke til å få to innfødte oslogutter til å famle etter hverandres hender.

Utsikten var en nytelse, men det var også den eneste virkelige nytelsen denne kvelden. Og man spør seg: Må det virkelig være sånn at slike steder automatisk blir turistfeller? Eller kunne man tenke seg at man forsøkte å legge ytelsesnivået på samme høyde?