Restaurantanmelderens beste matopplevelser i 2022
Godts anmelder, Mathias Steinbru, har spist seg gjennom en rekke ulike måltider i løpet av året som snart er omme. Her kan du lese om smakene som skilte seg ut.
For et år 2022 har vært. Fra den tunge starten med stengte restauranter innom den perioden der folk drakk montrachet på en onsdag, en ganske mørk oktober og et forutsigbart julebord i desember.
Det har også vært året for konsolideringer, de store blir større, og oppkjøpsiver og nyåpninger har gått hånd i hånd. Aldri har det vært flere restauranter, aldri har vi hatt et større tilbud, og aldri har vi hatt flere store aktører. Det motbeviser langt på vei selve idéen om at uteliv er en lavmarginsbransje. Det er mye penger i øl. Med alle nyåpninger har det kommet mye god smak på bordet.
I Trondheimsveien serverer de mat med inspirasjon fra England. De har sunday roast, de har alt man kan trenger når januar blir på sitt aller mørkeste. God mat og skikkelig gode pickle-chasers.
Gnocchien slo såvidt den fabelaktige lammerullen i smak.
– En gnocchi med purreløk og salt ost fra Norges fremste ystere, Grindal ysteri, er første av to hovedretter. Gnocchiene er myke og sødmefulle, og voldsomt velværefrembringende. En rett man gjerne kunne ligget i skje med på sofaen en søndag, skrev jeg i anmeldelsen fra januar.
For et år det har vært for store lille Hyde, og for en smak!
Smaken av hvit asparges, med den sødmefulle melken av mandel, den lett bitre og salte smaken av sitron er toppet av verdens kanskje vakreste navnede krydder – i hvert fall på engelsk – Grains of Paradise. En pepper som egentlig ikke er en pepper, men som er i ingefærfamilien, på samme måte som kardemomme. Smaken er som et kjærlighetsbarn mellom pepper, ingefær og blomsterblader. Sammen med asparges, mandel og sitron blir dette den beste aspargesretten spist i år.
For en restaurant Mon Oncle er. Presisjon, service, smak og mye smør. Veldig mye smør. Kongekrabbe-thermidoren fremstår som en guilty pleasure, av den gode sorten.
Kongekrabbe Thermidor. Denne retten som har sitt utspring i Paris, der den ble servert i en restaurant rett ved teatret da det var premiere på stykket om bøddelen fra den franske revolusjonen. Hva som får halshugging til å inspirere kongekrabbe i små biter med en bechamel og mengder med ost er langt forbi min fatteevne, men godt er det. Og godt er det også i denne versjonen. Det er en tallerken med fløyelsmykt velvære som varmer kroppen. De små bitene med grapefrukt tilfører frukt og syre. Det er godt tallerkenen ikke er større.
Plah flyttet og resultatet ble store smaker i mange serveringer.
Kantareller binder den norske skogen sammen med thai-urter og kokoskrem, og det smaker – det er surt, søtt og jordet på samme tid. Taskekrabbe serveres med curry. En sjøkrepshale kommer med gul curry og syrlig pulver av epler, før en klassisk suppe med sjøkrepsklør. Et kamskjell med panchetta og en nam jim får det beste ut av muskelen og relishen. En grillet breiflabb med svinesvor og chili knaser og spraker i munn og hode.
Hot shop leverer bedre mat enn på lenge, og kamskjellet er det beste jeg har spist i hele år. Og brødet, brødet!
Kamskjellet er kuttet i munnstore biter, et tygg for hver del. Kamskjellet er stramt, det er delikat, det har tygget det skal ha, det strømmer ut sødme når tenner skjærer gjennom det møre kjøttet. Det er syre, det er salt og lett bitterhet. Prydeple, endive og revet pepperrot, retten har en hete som nesten spisser smaken av kamskjellet, det fine lette grønnsaksknaset i endiven tilfører en delikat og grønn bitterhet.
Den lille heite sjappa i det nye Tullinkvartalet leverte smak som var langt større enn det kjøkkenet skulle tilsi.
Blåskjell med purre er kremet, søtt og syrlig. Enkelt og godt. Et fat med hvite bønner og saus av blåmugg og kyllingkraft er varmende, mettende og godt. Bønnene har lett tygg, sausen har en tykkelse som gjør at den henger fint rundt bønnene.
En italiensk fine dining som villig endre og herjet med det tradisjonelle. Tartaren blir stående igjen som noe av det beste jeg smakte i år.
Rått kjøtt er en naturlig start på et måltid. Det serveres med en knallgul eggeplomme. Kjøttet er temperert og smaksatt med den nordnorske varianten av den søritalienske spesialiteten Bottarga. Smaken av den salte, røkte og tørkede torskerognen tilfører en herlig umami til det søte kjøttet. Eggeplommen tilfører dybde og en kremet konsistens. Denne tartaren er en av byens aller beste, og den skiller seg ut fra mengden med sitt fravær av majones. En enkel innovasjon av en carne crudo, en elegant liten tvist, uten å endre det hele totalt.
Det er rått, vilt og heftig på fjellet. Denne retten er en deilig kontrast til snøføyka, myk som pelsen til Arne Brimi og kul, som bare fjellfolk kan gjøre det.
– Det er første vinteruke på Vianvang, vinden fôrer peisen og flammene vokser seg store i ildstedet som er hugget inn i fjellet. Det er et maskulint teater, der Brimi står i ulveskinnspels opplyst av flakkende flammer, med et speket reinsdyrhjerte i den ene hånden og et rivjern i den andre. Den varme myke, milde osten med det finrevne hjertet gir en klar fornemmelse av rømmegrøt. En formidabel servering og en medrivende åpning, skrev jeg i anmeldelsen fra besøket på Vianvang.
Matretter kan presenteres på alle mulige slags vis, noen er enkle og rustikke, mens andre er intrikate og forseggjorte til det ekstreme, som her i Speilsalen. Av og til kan smak forsvinne i all pynten, men denne desserten glitret, på tallerken og i gane.
– Solbær er konsentrert solskinn, sommer og minner; bare føtter i sommerlig gress, tanniner fra blader og stilk, melkebart fra fløten, øyne som kniper fra syren og smilet om munnen man får fra sødmen i det modne bæret. Alt presentert med en rødlig glitrende krans min syv år gamle datter ville dånt av, og en svart glitrende kule som skjuler selve smaken av sommer. Et bevis på hvor mange minner som skjuler seg i lukt og smak.
Lyst til å lese mer? Her finner du flere av våre restaurantanmeldelser!