Restaurantanmeldelse av DiVino: Et stykke på vei til Italia

En bra nykommer blant Oslos italienere er DiVino på Solli plass. Maten er lovende og service likeså, men det er et stykke igjen til det lange matlandet sør for Alpene.

Vi finner alltid veien tilbake til Italia, uansett reiserestriksjoner. Ikke minst går den veien over tallerkenen. Lite vekker vel sterkere minner om varme kvelder utenfor et lite trattoria, der kokken står i et dampende hull innenfor spisesalen og tryller frem de samme klassikerne som alltid. Rettene kommer på bordet og smaker uforlignelig, ufattelig godt. Og enkelt.

For det italienske kjøkkenet er et kjøkken der råvaren står i høysetet: Få, grunnleggende, vidunderlige smaker, som det ikke skal klusses for mye med. Å gjenskape opplevelsen under nordligere himmelstrøk viser seg ofte forbausende vanskelig. Ikke bare mangler spisestedene en brolagt piazza utenfor, komplett med mandolinspillende gatemusikant, men heller ikke råvarene holder alltid samme høye kvalitet.

Nykommeren DiVino ligger på Solli plass, og det er i det minste en plass, og Oslo Lysverkers gamle praktbygning midt imot, der Stordalen for tiden bygger hotell, er utvilsomt inspirert av italienske renessansepalass. Men det er innendørs veien tilbake til Italia må skapes.

Det store hjørnelokalet fremstår som temmelig uforandret etter at Topphem kastet inn håndkledet tidligere i år, og spesielt «italiensk» er det vel heller ikke, med sine runde bankettbord og -sofaer. Ikke at vi på noe vis savnet kurvflasker og rødrutede duker, men størrelsen gjør det vanskelig å skape intimitet og kontakt.

Vår blide og omtenksomme servitør gjorde imidlertid alt han kunne for å få sine gjester til å trives, og hadde god peiling på mat og drikke – selv om utvalget på glass er forbausende lite på et sted med dette navnet.

Det er nok klokt av restauranten å droppe hovedrettene (med unntak av dagens) og heller satse på antipasti, pasta, pizza + desserter. En nedskalert italiener, altså, men desto lettere å levere jevn kvalitet.

En klassiker det er vanskelig å komme utenom enten man er her eller der, er vitello tonnato, kalv i tunfisk- og kapersmajones, og DiVinos utgave var utmerket, uten å være sensasjonell. Den halvvisne ruccolaen ved siden av kunne retten godt vært foruten.

Godt var også antipasti-fatet, skjønt ostene ble svært milde og like hverandre i smaken. Og hva har brødet på regningen å gjøre?

Spaghetti alla carbonara syndes det mye mot når den lages på norske restaurantkjøkkener. Ofte er det som om man ikke tror at retten i all sin enkelhet er god eller oppfinnsom nok – og så er det frem med aspargestoppene. DiVino lager den heldigvis uten dikkedarer. Pasta, egg, pancetta, pepper og ost. Det finnes selvsagt dem som mener at det skal være guanciale, svinekjake, og ikke pancetta, italiensk bacon, men pancetta er helt innafor. Smaken av den og eggene møttes på riktig måte, eggene hadde såvidt tyknet men ikke koagulert – et utmerket resultat.

Mindre vellykket var vel vegetarlasagnen, som gikk mer i retning av en grateng. Den var aromatisk nok, men det ble veldig mye zucchini.

Den eneste hovedretten inngikk i dagens faste meny, men lot seg også bestille separat. Ossobuco, langtidskokt kalveskank i en tomatisert saus, er noe av det mest smaksrike jeg kan tenke meg. Navnet, ossobuco, «bein med hull», henspiller på margbeinet som skal sitte på kjøttet. Bare at her manglet margbeinet, og dermed også moroa med å fiske ut margen og spise den. Slik lager vi den her, forklarte vår stadig like vennlige servitør, og bedyret at margen i stedet ble tatt ut og spredt ut over kjøttet. Vel og bra for smaken, men en ossobuco uten hverken osso eller buco, er en oksegryte og ikke en ossobuco, vil nå jeg hevde, om den er aldri så mør.

En pizza med burrata holdt bra kvalitet, selv om det er et stykke igjen til selve gullstandarden for italiensk pizza i Oslo for tiden, nemlig Campo de’ Fioris ur-genuine romerske pizza i Josefines gate. DiVinos deig kunne godt ha vært slått ned en gang til, og hadde en noe flat smak av gjær. Men skorpen var sprø og burrata-osten feit og fin.

Til slutt greide vi å klemme i oss en OK affogato – kaffe med is – og en frisk jordbærdessert med basilikum og litt sting.

En bra kveld, men uten at vi helt syntes vi hørte lyden av mandoliner.