Håndverkerstuene leverer: Ølkunst og mathåndverk

Selv om Håndverkerstuene har mistet en del av sin gamle sjarm, bøter de på tapet med solid og nydelig mat – samt en ølmeny som kunne reformere både avholdsmenn og inngrodde vindrikkere.

Gamle Restaurant Håndverkeren har foretatt en kosmetisk endring av navnet sitt og fikk for noen år siden en renovering. Sånne fornyelsesprosjekter er som kjent en ganske risky affære for såpass gamle damer, fordi resultatet ikke alltid blir slik damen tenker seg det: Det er fort gjort at smilerynkene og de små merker og arr levd liv fører med seg, blir glattet ut og erstattet med – ja, med noe glatt.

Man skal stelle pietetsfullt med slike steder, selv når fornyelse er påkrevd. Resthon (en del av Thon-gruppen), som nå driver stedet, kunne godt ha stelt litt mer varsomt med lokalet, som nå er på grensen til det kjipe og kjedelige.

Vi har sett det før, dessverre: Bardisker og downlights, nygammel kitsch og praktiske, anonyme møbler i laminat rykker inn, mens sjelen rykker ut. Minnene fra fortiden blir gjerne til utstillingsobjekter i et helt nytt lokale, mer enn man får følelsen av at man faktisk sitter i et lokale med levende fortid.

Og hvorfor et så etablert navn som «Restaurant Håndverkeren» (etablert i 1885, faktisk) skal bytte til noe så klossete som «Håndverkerstuene», er ikke like lett å forstå for den som ikke er blåruss og antagelig forstår seg på alt.

Antagelig blir stedet fremdeles hetende «Håndverkeren» på folkemunne allikevel. Og når alt dette vel er sagt, skal det også sies at alt har ikke fornyelsen greid å raske med seg, heldigvis. Det er enda en del sjarm igjen i vegger og vinduer.

Dessuten: Maten var god, til dels meget god.

Og Håndverkeren kan sitt øl, og byr på ølmeny til rettene – en fin og gjennomført idé, helt i stedets ånd. Dessuten på et kyndig utvalg utsøkt øl ellers, fra flaske og fat og fra alskens land.

En treretters ukens meny eller et godt sammensatt utvalg retter à la carte frister, alt sammen.

Gresskarsuppen hadde nydelig konsistens, grønnsakene var spenstige, skjønt røkelaksen gjorde totalopplevelsen litt for salt. Min paté-forrett var deilig som helhet. De Kriek-øl-marinerte kirsebærene som fulgte, passet flott til, med både sødme og et touch av salt.

Salaten var syrlig og frisk, med et uredd dryss av gressløk. Selve pateen, av gåselever og svineknoke, hadde perfekt konsistens, men kunne kanskje hatt ørlite modigere egensmak.

Medspiserskens fiskegryte var stor og velsmakende, med en kraft etter alle kunstens regler i bunnen, kokt på strandkrabber. Kamskjellene, krepsehalene, ørreten og kveita var kokt til helt riktig punkt, rotfruktene likeså.

Min entrecôte var liten, men god, og bearnaisen luftig og hjemmelaget. Porterølet kjøttet var tilberedt med, satte en interessant smak til, og dannet rikelig sjy rundt kjøttet.

Kanskje var det en mindre god idé å servere pommes frites-en i et sosenebb. Men la gå. Verre var at servitøren glemte å spørre om hvilken stekegrad jeg ville ha på kjøttet. I det hele tatt var hun en smule uengasjert og lite inne i menyen.

Hennes kollega hovmesteren, som stort sett stod bak bardisken uten overvettes mye å gjøre, var mye mer «på», de gangene hun var i aksjon: Blid, jovial, kunnskapsrik og entusiastisk. Mer av denne rikdommen må gjerne komme gjestene til gode hele veien.

Som seg hør og bør på et slikt sted, representerte ostene norsk ysterihåndverk på sitt beste: Fjelldronning fra Avdem, grotteost fra Hitra og den aldri sviktende Kraftkar fra Tingvoll skapte trivsel ved bordet.

En lovlig enkel epleterte – egentlig bare et tynt deigskall med eplekompott under – var allikevel OK, og selv om min crème brûlée burde hatt mer vanilje, var konsistensen fin, skorpen perfekt og den blodrøde Kriek-øl-sorbeen ved siden var et artig bekjentskap.

Ja, hva med ølet? – vil leseren med rette spørre. Og jeg skal ikke svare med å lyve på meg en entusiasme for øl som jeg ikke egentlig har. Men kanskje burde ha.

For selv for dem som ikke har øl som sin yndlingsdrikk til mat, overbeviste restauranten ved riktige og interessante, noen ganger morsomme, ølvalg til hver rett.

Haandbryggeriets Haandbakk fra Drammen stod for eksempel flott til pateen, Sumbel porterøl fra Ægir i Flåm løftet entrecôten, mens en Barley Wine Ale overrasket til osten.

Slike konsekvente, bevisste og karakteriserende grep, sammen med omsorgsfull kokekunst i beste norske og nordeuropeiske kneipetradisjon, gir Håndverkeren mye preg allikevel.