Restaurantanmeldelse av Fisketorget: En sjømatperle

Fisketorget innerst i Vågen i Stavanger serverer det mange etterspør: Skikkelig god, tradisjonspreget, men spenstig norsk sjømat.

For hva skal man ellers servere her? Den samme sjømaten man kan kjøpe i lokalene på dagtid, blir på kveldstid til delikatesser i den trivelige , satt sammen av et kompetent kjøkken, ledet av landslagskokk Karl Erik Pallesen. Her kan man velge mellom retter fra dagens tavle, og sette sammen opptil en syvretters meny.

Mitt spisefølge denne kvelden var en helt ekte siddis etter alle definisjoner, og hun beklaget bare hvordan en forferdelig tvangsflytting til Østlandet for noen år siden helt hadde tatt fra henne lysten på sjømat; dere østlendinger vet ikke hva fersk fisk er. Bare her i Stavanger vet vi det, lød omkvedet. Det var like før hun begynte å synge om at «ute mellom sorte, ville skjær/krysser fiskebåters travle hær» – slik nasjonalsangen lyder på disse kanter. Heldigvis kom første rett akkurat tidsnok til å stanse henne.

Først fikk vi en kveite-ceviche med syltet rødløk, avokadokrem og reddik, dertil rugbrødkrisp og urter. Den noble kveitesmaken ble ikke forstyrret av for mye syre, slik det ofte skjer med ceviche. Sødme i resten av ingrediensene skapte god balanse, og pulveret av eple og erter satte et ekstra sting. En meget vellykket rett.

Ceviche er enkelt å lage hjemme. Prøv med laks og kveite her!

Like balansert var neste post på programmet, nemlig et lite stykke matjessild. Nå hadde vi jo bestilt fullt løp, så for så vidt var det vår egen skyld, men her gjentok to av ingrediensene fra første rett seg, nemlig rødløk og reddik. Revet eggeplomme over passet godt til silden, som hadde fullkommen konsistens og smak. Litt mer dristighet på pepperrotsiden og litt mer dristighet i det hele tatt ville løftet retten enda et hakk. Vi er tross alt i en by bygd på sild; adelskap forplikter. Men at selve retten ble litt konservativ trakk ikke noe fra kvalitetene.

I det hele tatt ble det klart at Fisketorget satser mer på å la råvarene tale for seg selv, oftest i pakt med en klassisk tilberedning, enn å forsøke å gå nye veier. Det er det ikke noe galt i. Spesielt ikke når råvarene er så fantastiske som her. Så mens mitt bordfølge nærmest gurglet av fryd og forventning til gjensynet med sin barndoms fiskesuppe, fikk vi akkurat den: En kremet, klassisk norsk fiskesuppe med perfekt posjerte stykker laks og torsk, reker som ikke var det spor gummiaktige og grønnsaker i julienne, mens generøse dråper av en irrgrønn persilleolje svevet på overflaten.

Fikk du lyst på fiskesuppe? Her får du oppskriften på en enkel og barnevennlig fiskesuppe.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Men både her og med silden sviktet det litt på servitørsiden. Mens den ene servitøren var kunnskapsrikdommen og vennligheten selv, hadde den andre ikke fått god nok informasjon å bringe videre til gjestene, og dette var gjennomgående. Kanskje var hun ny. Men noen burde ha fortalt henne at det lureste å gjøre hvis man ikke vet svaret på noe, er å spørre noen som vet. Kollegaen, for eksempel, eller på kjøkkenet. Det er ikke så lurt å improvisere, for eksempel ved å si at fiskeslagene i suppen var «litt av hvert», og at persilleoljen var «grønn curry-olje».

Curryen kom sammen med blåskjellene, som var digre og møre. Det var en tydelig, men ikke overdrevet curry-smak i den kraften med kokosmelk, men ai: Selv om dette var en liten porsjon til hver, var det to-tre skjell hos hver av oss som ikke hadde åpnet seg. Sånt bør man se ved anretningen.

Etter å ha fått bra vinmatcher hele veien, blant annet en harmonisk, østerriksk riesling til kveita, gikk vi nå over på en lett rødvin, en chianti Querciabella, som dannet sympatisk følge til den stekte lysingen, som kom med en fløyelsmyk potetpuré og rotpuré. Dertil stekte røtter, møre og fine og det hele overøst med en oksehalesjy, rik på smak og fett, men ikke så robust at den overdøvet lysingen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Her serveres smaken av norskekysten, eller om man vil: Rogalandskysten. Dette er mormormat med moro, men ikke så mye moro at det forstyrrer. Ostefatet bar det samme preget: noe mildt, men passet til det øvrige selskapet. Det eneste norske innslaget var Fjelltopp, en utmerket geitost fra Bos Ysteri på Aurenes. Den hevdet seg bra, mens det var roqueforten som virkelig satte litt futt i det hele. Desserten, en pasjonsfruktkrem med mango og syltet plomme, var frisk og syrlig, og uten å være spesielt original satte den et verdig punktum for et virkelig hjertegodt og vellagd måltid. Og selv om den ene servitøren skulle ha fått bedre orientering, var det ikke noe i veien med vennligheten til noen av dem. Et nesten fullt lokale på en ukekveld viste at siddisene har fått med seg hvilken perle denne restauranten er, og at de fremdeles er like glad i fisk som før.

Strålende er selvsagt også utsikten. Når man skuer ut over den blanke overflaten er det som om man kan forestille hvordan sjømaten formelig står i stim og lengter etter å havne på din tallerken.