Restaurantanmeldelse av Genki: Unoter i Vika

Det blir vanskelig for Genki å hevde seg i Oslo hvis ikke stedet snart finner tonen.

Genki er restauranten som mange har ventet på, fra folka bak Sabi Omakase i Stavanger. Den som skal være uformell, men samtidig gi oss et innblikk i av hva dette stjernespekkete laget av kokker kan levere. Restauranten som ifølge forhåndsomtalen skulle hete Izakaya by Sabi. Eller er det egentlig det? Etter dette besøket er jeg jammen ikke sikker.

Inne er det smalt med enkle benker i lyst treverk og en langstrakt kjøkkenbar. Utenfor de store fasadevinduene er det en liten uteservering i samme stil som inne. Her er det formiddagssol og svært urban utsikt. Men ellers har konseptet problemer med å finne sin identitet.

Etter uvanlig mye veiledning fra kveldens servitør oppfatter jeg at menyen består av tretten ulike småretter og åtte forskjellige makiruller. I tillegg til dagens treretter og en såkalt kaiseki-meny som jeg tror består av de tretten smårettene. Men jeg er altså ikke sikker.

Kaiseki er et svært kostbart japansk måltid med mange retter og stram regi. Denne menyformen, som er spesielt populær i Kyoto, er langt fra Izakaya-ens uformelle og avslappede, tapas-lignende format som jeg antok ville møte oss. Det er uventet og harmonerer dårlig med både interiør og 80-talls-musikken som pumpes over høytalerne med varierende volum.

Vi velger fritt fra hele menyen og får alt servert samtidig. De fleste rettene er gode, men ingen er eksepsjonelle.

Ceviche av kveite med gresskarkjerner, finstrimlet agurk, rødløk og røde tapiokaperler er min favoritt. Det er fint spill mellom de ulike teksturene i fisk, grønnsaker og gresskarkjernene. Tapiokaperlene bidrar med chilipreget varme. Det er også en behagelig syrlighet i sausen som har en kremet misokonsistens og binder rettens mange smaker sammen.

Brosme med grillet hjertesalat, brokkolini, hollandaisesaus med sjøgresstøv og en puré laget på grillet eple er også vellykket. Sausen som er rik i seg selv får en ekstra dybde fra sjøgresset. Samtidig som eplepureen fortsatt har syre nok til å rense ganen mellom bitene. Fisken er nok en anelse overstekt og oppleves litt tørr i en ellers harmonisk rett.

Vi spiser også tre ulike makiruller. Deriblant en smakfull og kreativ variant med oksetunge og en mer velkjent sak med kongekrabbe som dessverre har sjenerende biter av brusk i seg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En rett med både grillet og syltet kongeøsterssopp, puré av det samme og en grønnmelert steinsoppsaus har derimot sine utfordringer. Den grillete soppen er tynnskivet og seig. Det hjelper også lite at pureen er mektig og syltingen frisk når steinsoppsausen smaker forsvinnende lite av steinsopp. At vår servitør med stor innlevelse presenterer denne retten som husets signaturrett få dager etter at stedet åpnet, føles også skapaktig.

Tempura av kveite og squash med tang, rødkål og blomkålmajones er kveldens svakeste rett. Frityrrøren som egentlig var både lett og luftig er blitt tung og fuktig før vi rekker å begynne på den. Med lite karakter fra kålen høres blomkålmajones festligere ut enn det er. Rødkålen er anonym, mens tangens salte havsmak kommer brått og ubalansert inn i smaksbildet.

Genki er vanskelig å forstå seg på. Skal det være et vannhull med kunstferdige og smakfulle småretter lik en Izakaya, eller er ambisjonsnivået et helt annet? Flere av rettene er velsmakende slik en har lov til å forvente på en asiatisk restaurant i dette prisleiet. Kanskje jeg har for store forhåpninger etter et strålende måltid på Sabi Omakase i fjor. Konkurransen i Oslos asiatiske premiumsegment kommer til å bli knallhard de neste årene med spennende nykommere og etablerte kjemper. Når kvelden er over er identitetsforvirringen like stor som da vi satte oss. Jeg bestilte bord på Genki, men regningen er fra Izakaia by Sabi.

Her finner du alle restaurantanmeldelsene våre.