Restaurantanmeldelse av Nasjonalmuseet kafé

Kafeen på Nasjonalmuseet gjør et hederlig forsøk på å dra frem snitter i lyset igjen.

Det monumentale bygget byr ikke bare på kunst, den inneholder en hyllest til det som har blitt sorgens mat også. Snitten har funnet veien fra eldresenter, begravelser og politiske møter – til et flott restaurantrom.

Det er restauranten Lava og folkene bak Duggurd som står for serveringen på Nasjonalmuseet. Duggurd var sammenslåingen av Du Godeste og Lava, og rettet mot servering til mange på kort tid – også kjent under begrepet kantine.

Lokalet er langsmalt. Veggene er av skifer, den lange bardisken av eik, bardisken er av mørk marmor. Det er messing, fine lamper, og langt der inne i rommet, kan det se ut som om det er varmt og koselig også.

Det er effektivt på Nasjonalmuseet Kafé, som ligger under det store skilte NAM. Og det er nesten så effektivt som det ofte er på kafeer med navnet Nam. Men her er det ikke supper og vårruller, men kalde snitter. Men det er effektivt på måten som bare kantiner som er vant med å levere mat til mange i løpet av kort tid.

Menyen på Nam består av en rekke fristende snitter. Det er nesten som å være i København, med sild, beter, panert fisk, pateer og mousser. Men det er innslag som fremstår som erkenorske også, som vafler med brunost-is eller rømmeis, og en rømmegrøt med fenalår og flatbrød.

Rekesalat eller rekerøre. Det har mange navn, reker i majones. Det er når man ser de snittede brødene komme på bordet, hvorfor snitter aldri fikk den voldsomme populariteten som våre danske overmenn ga til sine smørbrød.

For der skikkelige smørbrød er lastet, lider en snitt av en letthet, eller rett og slett en mangel. Rekene er små og lett seige, men smaken er søt. Det smaker av grønt og syrlig.

Brødet er det svakeste elementet, mens salaten er smakløs. Samtidig tilfører den noe glede i form av farge og grønt knas. Fennikel-kruditeen er sprø og gir toner av anis, mens dillen er grønn og løfter smaken slik dill gjør.

Brødet er heller ikke stjernen på en snitt med roastbiff. Eller under, det ligger under.

Brødet er for tørt og smakløst til at det tilfører noe annet enn evnene til å suge opp smak fra de andre elementene. Roastbiffen er derimot saftig. Syltet rødløk og sprø friterte potetflak tilfører syre, salt og det sprø elementet.

I tillegg til tre varme snitter har de varme retter uten brød under. Potetkrem, ytrefilet, fennikel, er dagens varmrett. Du kan også velge dagens fisk, og en vegetarrett. Poteskummet smaker søtt og rundt av potet og smør, den er toppet med ristede mandler. Potetskummet kunne fint vært en egen rett. Kjøttet er stekt litt over medium, som gjør det til en litt tørr opplevelse.

Fennikelsalaten er tynget av eddiksyre og blir i skarpeste laget. Men potetskummet har fedmen og bredden som gjør at det nesten går helt hjem.

Til dessert serveres det vaffel med forskjellige is, sorbeter og kremer. En sprø vaffel med bringebærsorbett og ostekakekrem er meget god. Den er sprø og syrlig i bunn, søt og syrlig i det rosa eggete sorbeten og mykt, stort og herlig i ostekakekremen. Men bærene, som ikke smaker mye av bærene de prøver så desperat å etterligne er unødvendig pynt på den ellers fine desserten.

Snart vaffeldagen: Få oppskrifter og tips til de beste vaflene

Det er ingen dum tanke å trekke frem snittene fra historiens mørke og dunkle hjørne. Hvis danskene har sine fantastiske smørbrød skulle vel vi kunne hatt våre snitter. Det er lite som er bedre enn karbonade med brunet løk eller laks med eggerøre, når alt er laget av gode råvarer. Men for å rive snitten ut av minnestunden må det mer liv og røre til. Det må bli større, festligere og litt bedre.

Servicen er kjapp og til stede, lokalet er pent og storslått. Det er mye som ligger til rette for snittens vei tilbake til lykkeligere omstendigheter, men da må det hele bli litt mer vitalt.