Restaurantanmeldelse av Valentes: Umoderne og ujålete

Det trenger ikke være moderne, det må bare være godt laget. På Valentes får du tradisjonell italiensk kost. Det er trygt og godt.

Han var en av de fremste formidlerne av italiensk mat, på skjerm, i kurskjøkken og i restauranten. Gino Valente står fortsatt med grytene i Vika terrasse.

Vika terrasse, en halvveis vellykket byutvikling i rekken av mange, har sett konsepter komme og gå. Men Valentes fremstår som det har vært der siden det hvite huset i etasjene over ble bygget. Interiøret får deg umiddelbart til å tenke til dagene som en gang var.

Gino Valente står på kjøkkenet, mens datteren holder kontrollen på gjestene. Det er effektivt og hyggelig. Velkomst og fraser på norsk og italiensk om hverandre. Den store uteserveringen er dekorert med en isvogn, en fontene og et par skulpturer. Innvendig er det dekorert med bilder fra tiden da Ginos navn var på alles lepper i det noen snakket om italiensk mat.

I 1984 tok Gino Valente med seg Ivo Caprino og Harald Heide Steen Jr. på tur til Italia. Det endte opp i en kokebok som du kan finne på utvalgte antikvariat rundt om i det ganske land, du kan få en smakebit fra NRKs lørdagsprogram «Lørdagssirkuset». De gjorde ting på TV den gang som man ikke kan gjøre i dag.

Gino lager mat som han gjorde. Det er italiensk, umoderne og ujålete.

Til lunsj er klientellet en blanding av forretning og fornøyelse. Unge og eldre kvinner og menn i dress spiser pasta og pizza. Men det er mer å få til lunsj – som bruschetta.

Ristede brødskiver toppet med det italienske tilsvaret til pålegg. En distinkt smak av hvitløk kler oliventapenaden. Tomatene er norskere i smaken enn sine italienske slektninger, litt vandige og uten sødmen som sol gir dem. Men porsjonen er raus, smakene er ellers gode og brødet knaser i munnen.

Vitello tonnato, kokt eller posjert kalv, skåret i tynne skiver, toppet med en dressing eller røre av tunfisk. De tynne skivene av kalvekjøtt er fine på smak og har et godt tygg. Tunfiskrøren er søt og salt med smaker av ansjos og kapers. En surf’n’turf fra de gode, gamle dager. Servert som i Piemonte, uten moderne innslag og uten rosafarge.

I Piemonte koker de kjøttet og derfor er det grått, ikke rosa. Tunfisk, ansjos og kapers byttet de til seg for vinen de er kjent for. Slik er en av historiene for hvordan retten oppsto, og den knytter land og sjø sammen på en kremet og deilig måte.

Etter klokken to åpner det seg for flere muligheter i avdelingen for varme retter på Valentes. Men lunsjmenyen er stor nok til å gjøre de aller fleste fornøyde.

Klassikere som melon og skinke står støtt på menyen. Det er forfriskende å se en meny og mat som ikke har endret seg ut fra de seneste trender, men står på sine vante smaker. Akkurat som det er på mange steder i Italia. For der vi er værhaner når det kommer til de seneste mattrender og merkelig lite opptatt av våre egne mattradisjoner som spenner seg utenfor fårikål og julemat, har italienere flest et behov for å verne om sine favorittsmaker og tradisjoner.

Og slikt blir det krangling av. For det finnes ikke bare én måte å gjøre ting på.

Det finnes like mange oppskrifter som det finnes besteforeldre. Og alle er de riktige. Tenk om vi hadde like stor interesse og diskusjonstrang for det norske landbruket og alle produktene som kommer derfra, da hadde nok ikke matvarehandelen sett ut slik den gjør i dag.

Cannelloni al ragu var dekket av en sødmefull tomatsaus og toppet med ost. Gratinert i ovn var den dampende varm, og fyllet i pastarørene like så. Men raguen var vel fast i formen, og selv om smaken var god var konsistensen nærmere pølse enn fyldig saus.

Risotto lages ved bestilling. Det tar tid, men det er verdt å vente på.

Riskornene var hele, men hadde det lille bittet de skal ha. Sjømaten var hentet fra Middelhavet eller lenger unna. Det var ikke dårlig smak på frukten fra havet, som italienere så fint kaller det, men krepsehalene hadde en seig konsistens, mens scampiene var saftige var akkar-ringene i det seige hjørnet.

Risottoen fløt fint ut på tallerken, og var lett og fin på smak.

Ginos tiramisu kom servert i et cocktailglass. Konsistensen var myk, god, lett og luftig. Den trakk oss opp, og sammen med en dobbel espresso kunne resten av dagen bare komme.

For på Valentes får du ingen store overraskelser. Du blir bare ønsket velkommen og ivaretatt på godt vis. Det er italiensk mat slik man kan huske italiensk mat var. Tradisjonelt, enkelt og godt.

Vil du få flere tips til gode oppskrifter og lese inspirerende saker om mat? Nyeste utgave av magasinet Godt kan bestilles fra vår nettbutikk (fri frakt!)