Kolonihagen Grünerløkka: Eventyrlig tregt

Lang ventetid mellom rettene legger en demper på et ellers forseggjort og smaksrikt måltid hos Kolonihagen på Grünerløkka.

Foreløpig siste kapittel i Kolonihagens økologieventyr befinner seg på Grünerløkka. Et eventyr som begynte som kafé og bakeriutsalg for fiffen i Frognerveien på Oslo vest og hvor eierens engasjement og investeringer gav oss mattempelet Maaemo. Nå har også Oslo øst fått en utpost som både geografisk og økonomisk er mer tilgjengelig.

Rett innenfor døren, i det lille gule huset i den brosteinslagte bakgården, blir vi tatt imot som gamle venner av vår unge og kule servitør. Hun er kul på et slikt «her-er-vi-bare-oss-selv»-vis som noen ganger oppleves som alt annet enn tilfeldig og avslappet. Men her funker det. Her blant eksponerte mursteinsvegger og nakne lyspærer som henger fra taket fremheves det usminkede. De hjemmelagde plankebordene understreker også en hjemmekoselig rustikk.

Selve menyen er et utvalg av små, såkalte nordiske retter. En matretning som ofte defineres av lokale, helst selvsankede råvarer. Av enkle og, ideelt sett, keramiske tallerkener. Og ikke minst av den nøyaktige og veloverveide, men tilsynelatende tilfeldige plasseringen av ingrediensene på tallerkenene. Vi blir anbefalt å spise minst tre av disse smårettene for å bli middagsmette. Prisene holder seg fra like under hundrelappen til rett over 150 kroner. Dermed er det verken dyrere eller rimeligere enn tilsvarende steder.

Menyen er som en topp-ti-liste over de absolutt mest tidsriktige råvarer, og treffer midt i indrefileten på hva dagens matglade gjester vil ha. Her er det makrell, posjert egg, tartar av norsk urfe, hylleblomst og kjernemelk. Enkelte av kveldens retter er strålende. Men når kun to eller tre kokker skal håndtere disse intrikate presentasjonene, tar det vel lang tid. Litt for ofte mangler også de siste detaljene som løfter maten fra god til fremragende.

Kveldens høydepunkt er en tartar av norsk urfe, med grillet stikkelsbær, sjøgress og estragonolje. Selve kjøttet har perfekt temperatur, og er kaldt nok til at det ikke føles fett eller oljete. Det er likevel temperert nok til at smaken er tydelig og markant. De små kubene av kjøtt gir også en behagelig tyggemotstand. Hele retten er smaksrik, mektig og får nødvendig balanse av de syrlige stikkelsbærene.

Følg VGs anmelder på Instagram for flere bilder fra måltidet.

Nesten like god er kalvetungen med syltet sopp og løkkompott. Kjøttet har en herlig strimlete tekstur og kraftfull smak. Den syltede soppen er en frisk åpenbaring og bryter fint opp i smaksbildet. Men med mindre den er i sausen, finner den blå Hitra-osten fra menyen aldri veien til tallerkenen.

Sitronkrem med bringebær, marengs og granité av matsyre er også en yppig liten dessert. Marengsen er kremet og søt, samtidig er det syrlig og oppfriskende med sitron og bær. Alt dette sammen med et fint taktskifte i de kalde og knasende iskrystallene fra graniteen.

Men fallhøyden er stor. Syltet makrell med syltet agurk, dill og spinatkrem er ikke på langt nær like vellykket. En underlig tekstur på fisken og overdreven syrlighet gjør retten uharmonisk. Byggotto, en slags trendy nordiskgjøring av risotto, med hestebønner og ferskosten Nyr, er også for syrlig. Den er heller ikke kremet nok og mangler noe knasende for å gi en helhetlig tekstur. Det hjelper heller ikke at kjøkkenet har glemt den stekte østerssoppen, som først dukker opp når halve retten er spist.

Nå har det seg slik at jeg er spesielt glad i denne type restauranter og den matretningen de representerer. Noen av mine beste måltider de siste tolv månedene har jeg fått hos Kolonihagens direkte konkurrenter. Kanskje nettopp derfor skal det noe til å oppnå høyeste karakterer. Denne kvelden blir det for mye rot med ingredienser som aldri eller sent dukker opp. Etter hvert tar det også eventyrlig lang tid mellom rettene, og vi venter en halv time mellom begge de to siste serveringene. Dette, kombinert med to retter som ikke overbeviser, samt ytterligere to som var nokså anonyme, gjør at opplevelsen ender opp som middels.