Restaurantanmeldelse av The Golden Chimp: Original sjimpanse

Nykommeren The Golden Chimp i Oslo serverer et spennende og variert dim sum-måltid. Resultatet varierer, men smaken er det ikke noe å si på.

Dim sum er betegnelsen på en kantonesisk måltidstradisjon med eldgamle røtter. Særlig forbindes det med dampede, kunstferdige deigknytter – dumplings – fylt med alskens godsaker, men til tradisjonen hører også andre retter og, ikke minst: te. Fra Kina har de karakteristiske, runde dampkurvene av bambus spredt seg til resten av Det fjerne østen og videre ut i verden. I Norge kjenner vi for det meste til denne maten som del av en meny på en orientalsk restaurant, men dim sum kan være et fullstendig måltid.

The Golden Chimp serverer teen først, og går deretter over til sterkere saker, for ikke å si sake-er. For her leker man med tradisjonen og henter inspirasjon fra forskjellige steder i Asia, og krysser stort sett støtt mellom japansk, kinesisk og koreansk stil.

Etter den gode grønne teen med brun ris, samt de første to i rekken av varme, fuktige kluter til å tørke av hendene med, fulgte sashimi av uer med kimchi, samme med en musserende, østerriksk Kalkspitz, som med mye jordsmak kledde kimchien godt.

Deretter la måltidet i vei med en serie dumplings med sjømat, og begynte lovende ustøtt. Lovende var det at servitøren rev ekte wasabi på haiskinn, ustøtt var det at de dampede kålknyttene i den øverste kurven, med grillet ål, som vi skulle ha wasabien på, bokstavelig talt var så ustø og glatte og overkokte at de falt fra hverandre når vi forsøkte å gripe dem med pinnene – dels på vei opp av kurven, dels på vei til munnen. Wasabien ble borte et eller annet sted på veien, og behovet for en serviett meldte seg akutt. Heldigvis reddet den saftige dumplingen med sjøkreps i neste etasje mye av æren, og shaomai-dumplingen med krabbe og sticky rice, toppet med tapiokakuler, var også utmerket – men de to variantene lignet hverandre for mye smaksmessig. Den samme soya-ponzu-sausen, utmerket som den var, bidro også til et noe variasjonsløst uttrykk.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vår vennlige og ikke minst kunnskapsrike servitør tørket av bordet, og kom med varme kluter. Han skulle få komme med enda flere i løpet av kvelden, så det ville vært en idé med servietter ved kuvertene. Men så fikk måltidet en skikkelig opptur med grønnsakene. En agurksalat med chili var rød og fyrig – frisk og oppkvikkende – mens en anretning av grønnkål og bønnespirer var syrlig og lett.

I en kurv kom en enkel, men fabelaktig rett: dampet potet og brokkoli, fulgt av majones med nori-tang og en sjenerøs porsjon avruga-kaviar. Fettet fra majonesen og rognen dannet rik forbindelse til de perfekt dampede grønnsakene – både kostelig og koselig.

Terningkast 5: Vestlig hverdagsperle

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Husets eget «orientalske» øl, brygget av St. Hallvard, sammen med to forskjellige sake-er, dannet følge til kjøttavdelingen. Deilig var ribbe og reker, med en herlig saus på karamellisert kokosmelk og ingefær, og supergodt var skålanretningen med shitakesopp, Osaka-ketchup, wasabimajones og bonito-flak.

Et minus var at spisefølget, som alt ved bordbestilling hadde sagt ifra om at hun ikke spiste kjøtt, ikke fikk fullgode erstatninger. I stedet fikk hun dobbelt porsjon av soppretten. På dette nivået og i denne prisklassen bør det ikke by på problemer å gjøre diett-tilpasninger, eller i det minste gi tilbakemelding på forhånd om at det ikke går.

Terningkast 4: Ekte italiener

Spesielt merkbart ble jo dette da hun fikk en grillet, melen sjøkreps og en pinne med grillet sopp – mens jeg fikk en hel and. Iallfall virket det slik. I et større antall kurver kom anden «fra stjert til nebb», altså hals, føtter, bryst, vinger og skinn – samt et andeegg. Her må gjesten ta fingrene til hjelp, og det blir et ordentlig søl. Denne retten er dristig, og det er ikke noe å si på smaken, men det blir for mye av det gode. Både i mengde og i deler.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Lovlig enkelt som dessert på den faste menyen er en yuzu-sake-slush med sugerør, men for et tillegg i prisen kan man bestille en artig vaffel med krem og godteri – en slags vaffel-trifle – også enkelt, men en festligere avslutning – med stjerneskudd.

Kjellerlokalet er enkelt og lite, men stilig, opplegget er originalt og kjøkkenet kompetent. Dette kan bare bli bedre.