Langt unna Nirvana på restaurant Mahayana

Spennende råvarer i asiatisk innpakning ender opp lengre fra det fullendte enn jeg hadde håpet på.

Det dukker stadig opp asiatiske blandingsrestauranter i Oslo. Hver gang gleder jeg meg som en liten unge. Jeg venter på og lengter etter det stedet som omsider skal modernisere de søte klissete, men akk så deilige rettene fra barndommens kinarestauranter. Samtidig som de med letthet tryller frem små elegante biter av sushi og sashimi som jeg er blitt så glad i.

Vi nærmer oss Stortingsgata med akkurat disse forhåpninger i steget.

I det som sist var et Dolly Dimpel's-utsalg midt i Oslo-gryta, ligger Mahayana, som etter sigende betyr «den store vognen» og er én av de tre hovedretningene i buddhismen. Det er lite i lokalet som gir meg en følelse av det opphøyde.

De friske fargene og det store rommet er inndelt ved hjelp av nivåforskjeller og halvvegger. Ingenting spesielt spennende, eller for den saks skyld spesielt beroligende. Langs en langvegg er et åpent kjøkken hvor et imponerende antall kokker i sort haster rundt sine oppgaver.

For her bør det finnes oppgaver til de fleste. Menyen har nemlig fem såkalte venteretter, før ni forretter og fire supper. Etterfulgt av en nærmest uuttømmelig liste av hovedretter fra både Kina og Japan. I tillegg kommer et antall sushi- og sashimi-alternativer.

Både fisk og skalldyr er godt representert på menyen, og det finnes ikke snev av den gamle traveren svinekjøtt i sursøt saus. Likevel ser vi antydninger til noe av det som i årevis har gitt kinarestaurantene slik universal appell. Med så mange retter på menyen, finnes det alltid noe for enhver smak.

Maten holder et jevnt nivå et sted rett rundt middels. Vårrullene er knasende og smaksrike, uten for mye fett. Min sashimi-forrett er sprek i presentasjonen med biter av rå fisk lagt på is i to ulike glass med blomsterdekorasjoner. Men fiskebitene er for tykt kuttet og utvalget for tynt.

Slik holder nivået seg rundt middels til og med for dessertene. Jeg prøver meg på friterte bananer, som her kom i små kuler. Resultatet blir for mye frityrrøre og ikke nok banan til iskremen.

Hovedrettene består av en imponerende liste råvarer. Ytrefilet av lam, indrefilet av okse og andebryst stiller seg side om side med kongekrabbe, hummer og kamskjell og lover et himmelsk måltid. Dessverre kommer det litt til kort.

Det finnes kvalitetsforskjeller selv på disse fine råvarene, og her er de ikke valgt fra øverste hylle. Godt blir det likevel, bare ikke like godt som det kunne ha blitt.

I tillegg savner jeg litt konsentrasjon i smakene. Der 80-tallets kinarestauranter var full av klissete smaksbomber, blir det for elegant og for reservert på Mahayana.

Vår første servitør er engasjert og ivrig uten den helt store kunnskapen rundt menyen. Etter hvert som stadig flere servitører svermer rundt bordet, blir det stadig mer famlete.

Til slutt har vi følelsen av at en liten hær av servitører står og iakttar oss fra hjørnet like ved.

Forhåpentligvis kommer det flere gjester utover kvelden, for enn så lenge er det ikke nok til å holde dem alle i arbeid.

Selv om jeg har gått Mahayana etter i sømmene med min sedvanlige skarpe penn og mitt kritiske blikk, er dette likevel en helt grei restaurantopplevelse. En av disse mange stedene som hverken overbeviser eller fornærmer. Det er ikke noe som virkelig imponerer, men de tingene som trekker ned, er ikke kritisk.

Prisene fortjener også hakket bedre mat. Flere hovedretter ligger godt over tohundrelappen. Det hele begynner et sted rett rundt middels og holder seg stabilt der. Helt greit altså, men langt fra Nirvana.

Stedet som skal modernisere barndommens kinarestaurant og ta meg med storm, venter jeg fortsatt på.

Har du spist her, hva syns du? Skriv hva du mener nedenfor. Ta også bilde av maten og del den på instagram med #godtno.

• Holmenkollen restaurant imponerer ikke
• Toppkarakter til Colonialen Brasseri i Bergen
• Nighthawk Diner, flott utseende er ikke nok
• ... og flere her