Restaurantanmeldelse av Park 29: Sommerlig perfeksjon

Noen ganger blir man bare så inderlig glad over at et spisested har funnet sin egen formel og form. Park 29 har knekket sommerkoden – og sikkert vinterkoden også.

En norsk restaurant med utendørsservering om sommeren er ellers ofte triste saker. Men den erfarne Rune Pal og hans flinke gjeng på Park 29 har fått til et supert opplegg, som balanserer mellom høy kokekunst og avslappet sommerstemning. Så bra kan det altså gjøres.

I Parkveien 29, i det travle krysningsområdet der gangveien gjennom Slottsparken møter Parkveien og Wergelandsveien, ligger to gamle Kristiania-villaer litt tilbaketrukket fra gaten. Den ene er visstnok byens eldste trevilla, fra 1847. Den har en forhage, ypperlig egnet for uteservering. I sin tid var den komponisten Halfdan Kierulfs hjem, men først og fremst huskes den nok nå som hovedkvarter for bilfirma Bertel O. Steen gjennom store deler av det 20. århundre. Men bilfirmaet måtte ha større lokaler, enda bilene blir mindre, og kjørte sin vei for noen år siden ettersom det ikke fikk bygge et glasspalass på hjørnet her. Det skal vi nok være glad for. I utstillingslokalet ble det kaffebar, og i villaen restaurant.

Den første restaurantens formkurve var vekslende, og har nå blitt erstattet av dagens Park 29. Store endringer er ikke gjort med lokalene forgjengeren pusset opp, bortsett fra at man har flyttet hovedinngangen mot hagen. Et klokt grep, som ønsker gjestene mer direkte velkommen. De elegante, racerbilinspirerte, men i bunn og grunn usittelige stolene i andre etasje har også blitt byttet ut.

Restaurantinteriører er utsatt for stor slitasje, og man bør nok vurdere ytterligere oppfriskning her og der. Ikke minst i toalettavdelingen i underetasjen.

Men det var sommer, det var sol, det var kveld, det var varmt, og ingen ville sitte inne. Kjøkkenets høye nivå hadde flyttet ut i hagen sammen med gjestene.

Sjelden eller aldri har jeg fått et sånt måltid servert utendørs i Norge. At det også kan nytes innendørs resten av året gjør det jo bare mer forlokkende å tenke på høststormer og adventsmørke.

Østers støpt i agurkgelé med rårevne agurker og granateple var herlig, friskt og pent og dannet en elegant innledning. Grillet blomkål med blomkålpuré, trøffelskum og høvlede sommertrøfler var en flott kombo, der den brente blomkålsmaken og trøflene virkelig fant hverandre. En feiende flott vinmatch med en hvit burgunder, Lou Dumont 2014, satte standarden for vinglassene resten av kvelden.

Artikkelen fortsetter under bildet

Kamskjell fra Frøya med brunet smør, samt kokte og frityrstekte broccolini var også en deilig rett. Frøya-kamskjellene som suveren, norsk råvare overgås vel bare av sjøkrepsen fra Midsund, og her kom den, og den trenger ikke stort annet enn kanskje litt estragonmajones og lime, og det fikk den her. Rent triumftog. En riesling fra Berg Rottland, Georg Breuer 2014, med en lett, dieselaktig duftnote i glasset, utviklet seg voldsomt sammen med sjømaten.

Hva sies så til en perfekt stekt og supersaftig vaktel, servert i en kremet morkelsaus? Med nydelige nypoteter fra Vestfold og sarte asparges ble det en oppvisning i grunnleggende, rik velsmak. Tunfisken på den andre siden av bordet hadde fått noen sekunder for lenge i pannen, men la gå: Den var saftig og god, med en passe syrlig sauce vierge til, med kapers til sausens urter og tomater, servert på tander, smørdampet nykål. Samme nypoteter. Mens bordfølget nøt mer burgunder fra Nuits-St. Georges, Alain Hudelot-Noellat 2011, passe stram til fisken, fikk jeg tyngden i vaktelretten understreket av en utmerket Barolo i glasset.

Dessertene var rene og enkle i stilen, som menyen for øvrig. En sitronkrem med bringebærsorbé og smuldret marengs og andre smuler var sommerlig og ørlett. Den som ønsket seg noe tyngre, ble ikke skuffet av sjokoladekaken med marengs og sitronsorbé. En Recioto della Valpolicella til sjokoladematen og en Sauternes til bringebærsorbeen var selvsagt like riktig som alltid, og da den gode kaffen kom kunne vi konstatere at livet var høyst levelig.

Legg så til at servitørene er oppmerksomme, hyggelige og profesjonelle, samt at serveringen holder elegant og klassisk stil. Uten at man blir ruinert. Summen er det perfekte sommermåltidet i Oslo.

-----------

Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.

Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.

6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet

5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet

4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet

3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet

2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk