Restaurantanmeldelse av Ling Ling: Høylytt hastverk

Hvis trendstedet Ling Ling skal ha noen fremtid på lengre sikt, må man jobbe mer med mat og personlighet.

Eksklusive Hakkasan åpnet i London i 2001 og ble straks en suksess langt utenfor West End. Blant annet fordi man tok det nye kinarestaurantkonseptet helt ut. Her var selvsagt ingen antydning til løver i forgylt gips og papirlykter med røde silkedusker, men en total restaurant-og-bar-opplevelse i minimalistiske, påkostede omgivelser. Dertil med Michelin-stjerne. Som et forbilde i trenden med moderne, orientalske restauranter har Hakkasan for lengst indirekte satt sine spor også i Norge.

Suksessformelen har vært gjentatt blant annet i Miami, Beverly Hills, New York, San Francisco, Las Vegas, Mumbai, Abu Dhabi og Shanghai.

Og nå altså i lille, rike Oslo. Avleggeren Ling Ling ligger i det som var Ondas lokaler ut mot havna på Aker Brygge, og lokalet er blitt løftet til en ny, påkostet vår. Stappfullt var det også, med horder av finanshipstere; mest menn. Alle så ut til å trives. Vi også, for så vidt. Hadde det bare vært ørenslyd å få.

Som i hovedbølet ved Hanway Place er en del av konseptet å skape stemning med høy musikk. Greit nok, men jeg kunne ikke huske fra mitt besøk i London at servitørene og vi måtte rope av våre lungers fulle kraft til hverandre for at noen form for kommunikasjon kunne finne sted. Ropet «kan dere dempe musikken bitte litt?!» ble således besvart med et høflig skrikende «hva sa du?!»

En vennlig hovmester forklarte etter hvert at det var umulig å skru ned musikken, for «The Hakkasan Group i London» hadde bestemt at den skulle være akkurat så høy. Etter å ha tenkt seg om, innså han at The Hakkasan Group ikke var til stede, men nettopp i London, og skrudde ned litt allikevel. Det var en lettelse, ikke minst for servitørene.

Kjedepreget gjorde seg gjeldende på flere vis. For når man trekker fra stilige lokaler og krembeliggenhet ved fjorden, er ikke maten bedre enn på mange lignende, orientalske oslorestauranter.

Her kan man velge à la carte eller som ta f.eks. «The Ling Ling Journey», som i ti serveringer gir et representativt inntrykk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En god kylling- og papayasalat hadde rik curry-smak, god tekstur og et hint av jordsmaker tilført av karsestilker. Helt utmerket, om ikke spesielt spennende anrettet. Langt penere var esken med dim sum. De små, dampede deigknyttene kom i gilde farger, men smaken på fyllet var noe ensartet. Den nedskalerte smakebiten av pekingand – med kaviar – var mer vellykket. Kaviaren tilførte faktisk noe ut over å virke eksklusiv, en mild og kremet ettersmak. Men bør noe så mildt komme på bordet etter curry og sterk saus til dim sum-en? Menyen anga ganske riktig at det var anden som skulle kommet først.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Allikevel var dette en bra åpning. Kamskjell med vermicelli – kall det heller kinesiske nudler – var også godt, der fettet, sødmen og stinget i sausen, samt nudlenes mykhet, ga passe kontrast til kamskjellets markante nærvær.

Fortsettelsen ble lunknere på flere vis. Retten med sjøkreps var varmest, men ikke varm, og hva er «sambasaus»? En sambal-saus er en kompleks chilibasert saus, men dette var hakket chili i olje. Dessuten hadde krepsen fått for mye varme (før den ble kald), og var tørr. Svineribba var god, men for kald til at smakene kom godt frem. Og hvis vi ser bort fra at det gir et økologisk fingeravtrykk så stort som Hovedøya å servere fisk fra Stillehavet (sabelfisk, alias black cod) mens fjordtorsken rusler i Drøbaksund, så bør i det minste fisken være bra. Men denne var sliten etter reisen, flaket seg ikke som den skulle og smaken var ikke på topp. Sausen var i det minste bra utviklet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Anretningene var ensartede og bar preg av hastverk, altså et godt stykke fra de vakre kreasjonene i London, mens tempoet gikk i merkbare rykk og napp. Vinkartet visste ikke servitøren stort om, utover at det var arrangert i grupper på 8 og 8, fordi 8 er et kinesisk lykketall.

Dessertene var nydelige, med en elegant eplebavaroise som høydepunkt. Det endret ikke følelsen av å spise ved et samlebånd, også om vi tar høyde for at trøkket på kjøkkenet var høyt. Mer omhu for hver rett og gjest er, som så ofte ellers, stikkordene for forbedring.

Du finner alle våre restaurantanmeldelser her.