Restaurantanmeldelse av Way Down South: Godt på veien til Sydstatene

Way Down South vil ta med sine spisegjester dit grillen er varm og coleslaw-en sprø, og der det er godt med en skarp en etterpå.

Den som liker å skyve den mentale stetsonhatten bak i nakken, spenne på seg sporene og velte seg i – eller velte i seg – grillet kjøtt på sørstatsmaner, har store utfoldelsesmuligheter hos Way Down South på Grünerløkka i Oslo.

Av og til er det jo herlig med de helt elementære smakene, de som er uten dill eller dall, det enkle men gode, det som tilfredsstiller trangen etter et måltid der hovedrolleinnehaveren får være stjerne og fylle lerretet helt. Her er som kjent det amerikanske kjøkkenet uovertruffent, enten det er burgeren, short-order-rettene, salatene eller barbecue-maten som har navnet sitt øverst på plakaten.

Opplegget på Way Down South er enkelt, men gjennomtenkt. Reserverer du bord, får du den faste smaksmenyen med smaksprøver fra nesten alle rettene på tavla – tar du sjansen på at en plass blir ledig, kan du spise så lite eller mye du vil, altså ta så mange eller få retter du vil. Service er upåklagelig, oppmerksom, rask og vennlig, og ligner i så måte stedet for øvrig, altså uten dikkedarer. Her satser man på sørstatsstemning av den mest folkelige og direkte sorten. Drikkevarene reflekterer også intensjonen om at vi skal føle at vi befinner oss sør for Mason-Dixon-linjen, med øl, cocktails og whiskyer av ymse, amerikanske slag.

På den andre siden av bordet kom det innledningsvis en cocktail ved navn «Bottom of the Cherry Jar», søt, men frisk – ganske riktig servert i et tomt syltetøyglass. Selv nøyde jeg meg, tross fristelsene, med en deilig ingefærøl, som for meg er noe av innbegrepet på smaken av USA.

Siden vi hadde bestilt bord, fikk vi alt. På ett fat. Og på en gang. Og det ville jeg kanskje vurdert å dele opp litt, både fordi ingen gjest er så sulten at ikke endel rekker å bli kaldt før man kommer så langt, men også fordi det hele ville virket litt mer forseggjort og omsorgsfullt. Kjøttkvaliteten og kvaliteten på grillingen i berget med mat var det imidlertid ikke noe å si på. Mørt og fint, alt sammen, skjønt smaksintensiteten varierte noe.

Vi gledet oss spesielt til stykkene med «brisket» (stedet ville ikke bli en halv kalori mindre amerikansk hvis det faktisk også stod «bringe» på norsk på menyen, for det er ikke sikkert at alle vet eller skjønner hva «brisket» er). Men bringa skuffet litt i smak. Den virket blass og lite krydret. Salt hjalp selvsagt, men her skulle det nok vært gjort mer før kjøttet ble lagt på grillen. Pølsa, derimot, var orientert mot de uendelige sletteland og solnedgangen i vest, og smakte intenst av kjøtt, godt med fett og en smule pepret sting. Bare bluesakkordene manglet. I ribbestykkene kunne jeg påny ha ønsket meg mer sting og krydring, tross en glaze som så fin ut. Porsjonen med pulled pork var derimot intenst og vidunderlig rikt på røyksmak og egensmak i en fin balanse. I det hele tatt drev det med jevne mellomrom løfterike skyer av røyk fra kjøkkenregionene.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Den friterte kyllingen var mør og saftig, kappen av panering var perfekt gjennomstekt og knasende sprø, skjønt nok en gang skulle vi helst hatt litt mer smaksmoro i kjøttet. Det var merkelig forsiktig sammenlignet med den djerve skorpen.

Tilbehørene sviktet ikke: Et maisbrød sånn som du forestiller deg at husholdersken ville bakt, dersom du var Tom Sawyer i filmen, tradisjonsrikt, søtt og mykt. En bit maiskolbe med smør hørte også med. Samt sprø, friterte søtpoteter. Dertil kunne man – hvis man lot all ansvarlighet fare – også smake på en syndig god, fet og myk mac-’n’-cheese, tilsmakt med en pen dose chili. At coleslaw-en var lett, med lite majones, og med mye syrlighet og urter, var bra. For dette blir et tungt måltid, alt i alt. Spesielt når en deilig bananpai med myk marengs og en nesten geleaktig, flott bananmos skal legge seg på toppen av det hele, eller iskrem med saltkaramell. Men på amerikansk vis kan man også late som man har hund og få en doggy-bag til restene.

Noe mer jobbing med å få frem de enkelte kjøttstykkenes egensmak, og opplevelsen ville vært betraktelig hevet. Men hit kommer vi gjerne igjen, med eller uten mental stetsonhatt.