Anmeldelse av Plah: Smakfull thaiperle

Plah er fremdeles bra, men kanskje en tanke ute av fokus.

Siden starten i 2004 har Plah vært en institusjon i Oslo. Ideen er enkel og god: Her serveres moderne thaimat med ambisjoner, i hyggelige og elegante omgivelser med et anstrøk av finesse.

Kjøkkensjef Terje Ommundsen har lykkes med konseptet, og Plah har et trofast publikum. Suksessen finner synlig uttrykk i at restauranten også har åpnet en mindre formell avdeling for thaikjøkkenets street food, og i at Plah for ikke så lenge siden fikk en avlegger for take-away og enklere servering på Briskeby. Selve hovedrestauranten er også blitt utvidet, og det var den kom vi for å besøke. Oslos restaurantscene er i rivende utvikling, og det skulle bli spennende å se hvordan Plah hang med i svingene.

Lokalene er fremdeles like behagelige, og har fått en diskret, men fornøden oppussing. Vennligheten og serviceinnstillingen er akkurat like hyggelig som før.

En god, egenkomponert aperitiff og et glass champagne dannet festlig innledning, men innledningen ble lang. Noe av det som virkelig har imponert ved tidligere besøk har vært den nesten urverkaktige presisjonen i timingen av måltidet. Her har rettene kommet som perler på en snor, med presise og riktige intervaller.

Men ikke slik denne kvelden, dessverre. Ventetiden kunne bli lang, ikke bare ved vårt bord, og virket tilfeldige og umotiverte.

Heldigvis viste det seg å være gode ting vi ventet på i den store smaksmenyen. Nydelige forretter kom, som et pent og oppkvikkende betelbladknytte med reker, et kortstekt og mørt stykke blekksprut, og et lite terteskall med rå kveite og rognkjeksrogn, for å nevne noen av smakebitene.

Deretter fulgte en salat med ananas, reker, peanøtter, peanøttsaus og sprø sjalottløk. Salaten hadde nydelige teksturer, sting og sødme, syrlighet og spenst. Svært pen var den også. Kombinert med en Grans-Fassian Riesling 2011 ble det mye interessant aroma.

En litt for lang stund etterpå fulgte kyllingsuppe til meg, med kjøttboller av kylling og svin, samt asparges, vårløk og glassnudler. Suppene er en av thaikjøkkenets virkelig store numre, og det var intet å si på smaken.

Også suppen på blåskjellkraft til hun som ikke spiser kjøtt hadde rikt utviklet smak og dessuten et merkbart sting, som sammen med balansert koriandersmak løftet den til en klassisk thaisuppe. En Chablis fra Daniel Dampt, 2013, dannet behagelig bakgrunn til begge supper.

Vi hadde altså måttet vente en stund på alt dette, og derfor var det litt forbausende allerede nå å få spørsmål om vi ønsket en pause i måltidet. Tross alt var det fire retter igjen, skjønt det er jo hyggelig at de spør, men vi ga beskjed om at pause ikke var nødvendig.

Pause ble det nå allikevel, på godt over 20 minutter, så spørsmålet virket litt malplassert – det kunne nesten virke som om det var kjøkkenet som merket trykket fra en full spisesal.

Men så kom syltet makrell i rød curry, samt syltet ingefær. Bortsett fra at den manglet litt salt, var det ingenting å si på smaken. Men ble ikke dette litt i enkleste laget som selvstendig rett?

Spørsmålet ble hengende gjennom ventetiden før neste rett, som var variasjoner av kylling til meg: frityrstekt, konfitert og glasert. Til dette en deilig hoisin-saus samt morning glory, eller vannspinat, den thailandske grønnsaken fremfor alle. Steinbiten til mitt bordfølge kom med det samme tilbehøret, og igjen ble jeg sittende med en følelse av at det ble i enkleste laget. Morning glory er en eksotisk grønnsak, det er så, men spesielt raffinert kan man ikke si at dette var.

Fisken var dessuten en smule vandig. I det hele tatt manglet måltidets hovedretter en slags wow-faktor. Alt var godt, men jeg skulle jevnt over ønsket at kjøkkenet tok det hele litt lenger. Forsonende er det selvsagt med to typer fullkomment tilberedt fullkornris.

Tre desserter, ikke mindre, men heldigvis ikke store, virket også oppløftende.

En iskald kokosnøttsuppe med ananas, jackfruit og sorte bønner, med små isbiter i suppen, var nydelig og forfriskende, skjønt kanskje én av fruktingrediensene også kunne vært fryst. Den ble avløst av sticky rice med en luftig og fin mangopudding, med sesamknekk, mango, sitrusblomster og gresskarkjerner. Stor sødme, flotte farger, bra konsistens.

Til slutt, som et nådestøt, kom en liten, men mektig kokoskake med mais. Hele veien hadde vi fulgt en vinmeny som var veltilpasset om enn ikke sensasjonell.

Med mer fokus på å finne tilbake til den gamle flyten, samt på å løfte særlig hovedrettene opp på et mer interessant plan, kan dette bli en helt skinnende opplevelse. En blankpusset firer bør ikke skremme noen fra å ta turen til Plah.