Restaurantanmeldelse Tatakii Asian: Litt for store sko

Tatakii Asian klarer ikke helt å leve opp til forventningene, og kan vente seg kamp om gjestene frem mot sommeren.

I Nodees gamle lokaler ved Colosseum kino tar Tatakii Asian over stafettpinnen etter den populære vestkantrestauranten. Lik sin forgjenger er det en trendy moderne tolkning av en pan-asiatisk restaurant med tydelig vestlig preg. Da Nodee først åpnet, lokket de med livlig stemning og spenstige retter. Spesielt i sushibaren kunne man iaktta kjendiser og finanselite mens man nøt vågale smaksbomber i krysningen mellom amerikansk sans for det dramatiske og pinlig japansk nøyaktighet. Det er store sko som Tatakii Asian ikke helt klarer å fylle.

Innredningen er riktignok frisket opp og bearbeidet, men idet vi møter den dominerende hovmesterpulten like innenfor døren oppleves lokalet straks tungt og mørkt. Dette til tross for at både barområdet til venstre og restauranten til høyre begge har lyse, fiskebeinsmønstrede tregulv og lett bronsefargede møbler. Kanskje er det lavt under taket eller for få vinduer med naturlig lys som gjør det. Stemningen er i alle fall mørk og mystisk.

Utvalget retter er på typisk asiatisk vis mer enn stort nok. Foruten to ordinære og en vegetarisk fastsatt meny, er det fire fulle sider med mindre retter å velge mellom. Menyen har såpass innspill fra andre matkulturer at jeg vegrer meg for å kalle den japansk. Men den stolte øy-nasjonens spiskammers er åpenbart en kilde til inspirasjon på kjøkkenet.

Med en så omfattende meny er det nærmest uunngåelig at kvaliteten varierer gjennom måltidet. For selv om flere restauratører ser ut til å tro det, er det ingen kokker i verden som behersker 50 ulike retter like godt.

En teknisk godt utført makirull med knasende sprø tempurafritert hummer er kveldens høydepunkt. Fettet fra skivene med avokado bidrar til å binde smakene sammen, mens varmen fra hummeren løfter frem rettens ”umami”. Denne kjøttfylte og mektige femte smaksprofilen som er så viktig i de asiatiske kjøkken er også fremtredende i en rett med tunfisk tataki. ”Tataki” betyr at fisken er hardt grillet på utsiden for å gi den stekeskorpe, mens den fortsatt er rå inni og serveres i tynne skiver. Min tunfisk er intetsigende, smaker lite og er som resten av retten blass i fargen. Men koreanske chili-flak gjør retten behagelig krydret og mektige soyamarinerte kongeøsters runder av en smaksrikdom som varer lenge i munnen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Svingningene kommer som ventet etter hvert, og selv om tynne skiver av rå laks med svartrotchips og dressing av den japanske sitrusfrukten yuzu ser lekkert ut, er smakene uharmoniske og ubalanserte. De friterte strimlene av svartrot knaser godt mellom tennene, men blir som resten av komponentene borte i bitre biter av rå grapefrukt. Dressingen har en overdreven smak av blomster som ofte er et resultat av at yuzu-saften har fått stå for lenge. Mens en annonsert basilikumolje er enten gjemt bak rettens andre dominerende smaker eller ikke på tallerkenen i det hele tatt.

Den største skuffelsen er likevel husets ikoniske Icebear Roll. Denne makirullen med kongekrabbe og gåselever var med å definere Nodee på sitt aller beste, og var for mange stedets signaturrett. Da den først ble lansert var kombinasjonen både dekadent og uredd. I kveldens utgave er det lite som minner om overflod. Det er for lite kongekrabbe og for mye agurk. Samtidig er det langt fra nok foie gras til at denne i det hele tatt bidrar med annet enn kostnader. En unyansert skarp wasabimajones er til syvende og sist den eneste smaken som virkelig stikker seg frem.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tatakii Asian er en pen restaurant med pene mennesker i godt humør. Et sted som byr på hovedsakelig japanske retter, rikelig å velge mellom selv for dem som ikke spiser rå fisk og som er til forveksling lik sin vellykkede forgjenger. Sånn sett skulle alt ligge til rette for suksess. Men markedet for forseggjorte, japanskinspirerte spisesteder i Oslo er betydelig skjerpet de siste årene med mange vellykkede etableringer, og flere tøffe konkurrenter på vei. Jeg er jammen ikke sikker på at et fiffig navnebytte og halvhjertede tolkninger av tidligere storheter er godt nok.