Restaurantanmeldelse av Centropa: Gammelt nytt fra kontinentet

Centropa skal være en feiring av europeiske mattradisjoner. Men det fremstår mer som en arbeidsdag enn en fest.

Oslo har fått nytt bibliotek. En hyllest til informasjon, kunnskap og delingsøkonomi. Arkitektene har tegnet og sydd sammen utsikter og innsikter, i taket henger Lars Ø. Rambergs herlige tankespinn av et kunstverk. Informasjonsflyt og kunnskapsdeling visualiseres med hundrevis av meter med neonrør. Her ligger Centropa. En klassisk restaurant utført av to ringrever i Oslos restaurantverden, som også står bak Kafé Oslo, Kafé Løve og Stock.

Centropa presenterer europeisk matkultur. I et Restaurant-Oslo der det asiatiske har hatt hegemoni i en årrekke er det fint med litt fermenterte grønnsaker uten hvitløk og ingefær.

Høydepunktet på Centropa kommer tidlig i form av snacksen. Dette er helt sikkert en vinner på den fine takterrassen som ligger over restauranten med utsikt både mot operaen og inn mot sentrum.

Pommes Dauphine er små friterte potetballer. Potemos blandet med en roux, en smør og melblanding som friteres i fett. Disse er toppet med jalapeño og västerbottenost og kan nærmest inhaleres, så luftige og deilige er de. Den sprø brandaden er friterte fiskeboller. De er sprø på utsiden og saftige i midten. En egenspeket coppa holder høyt nivå.

Aller best er kanskje tynnskåret oksetunge med en frisk og grønn salsa verde og sprøstekt løk. Fryktelig enkelt, og veldig godt. Er du usikker på tunge, så kan du starte med denne retten. De tynne skivene med den grønne salsaen forsvinner raskt fra tallerken. Det var en tid vi spiste mye tunge, den tiden kan godt komme igjen. De små rettene frembringer smil, og med husets champagne en lett beruselse også.

Etter snacksen er det mye å velge i av forretter. Man kan i grunn klare seg fint på snacks og forretter, hvis du tar alt.

Sildefilet med avruga, grillede aubergine og agurk ligger over en liten brioche. Retten er pen. Det smaker friskt og syrlig, men silden forsvinner i all syren. Heldigvis er ikke forretten stor. Potetvaffel med løyrom er rik og raus, både i smak og mengde. De sprø vaflene knaser i munnen mens løyromen popper lett mellom tennene.

Et særdeles stort stykke piggvar er bakt. Smørdampet kål tilfører sødme, og ramsløksaus er ram på den måten bare den grønne tidligvoksende bladløken kan være. Det er en enkel og god rett. En kjempestor porsjon. Det kan virke som om restauratørene starter sin kamp mot de mindre og mange rettene som ellers har preget Restaurant-Oslo de senere årene. En frikassé av kylling er også voldsomt mettende. Det er bitt i grønnsakene. Kyllingfileten er saftig, men i overkant salt. Det er ikke lett mat som blir servert. Og noen av disse rettene kler bedre tyngre og kaldere vær.

En frisk dessert med rabarbra, melke-is, og rabarbrajuice med prosecco avrunder måltidet syrlig og fint på en sommerlig måte.

Det er kyndig og vennlig behandling man får som gjest på Centropa. Det er et maskineri som etter kort tid fremviser godt samspill. Centropa er dyktige på håndverket. Men når alt det gode håndverket forsvinner i en litt uforståelig meny er det vanskelig å gi all den honnør som kanskje burde gis.

Ved å forsøke og tekkes alle, kan det hende man ender opp med en svært spesifikk gruppe mennesker. Et sted der gjestene skal ha en hovedrett og en flaske rødvin. Der en blokk, en penn og regnskapsmessig akrobatikk skal til for å ta oppgjøret. Restauranten kan med andre ord fort bli stedet for jubileer med høye sifre

Der middagen var litt tom, er lunsjen livligere. Den er også morsommere, og virker som det egentlige satsingsområdet. Det er ikke noe galt i det, men i konkurransen som er i Oslo nyeste og fortsatt voksende bydel kan det bli tøft for Centropa. Det får en til å undres over bestillingen fra biblioteket.

Centropa stiller med en solid og litt traust middag, mens lunsjserveringen seiler opp som en av de bedre i byen. Der kommer konseptet tydeligere frem, med snitter basert på de navngitte lands mattradisjoner som serveres på høyt fat, med frukter og desserter.