Restaurantanmeldelse av J2: Gode koreanske munnfuller

I Oslo har Restaurant J2 åpnet en direkterute til det moderne, koreanske kjøkken. Det er ingen grunn til ikke å være med på reisen.

Koreanske restauranter er ikke hverdagskost i Norge, og det er ikke koreansk mat, heller – hvis vi da ser bort fra kimchien, den fermenterte, kryddersterke kål- og grønnsaksrøren, som i det koreanske kjøkken er en selvsagt del av ethvert måltid, og som fler og fler nordmenn har fått dilla på. Man får nemlig dilla på den etter et par forsøk og forstår ganske raskt hvorfor koreanerne ikke kan klare seg uten den.

Men det koreanske kjøkken er langt mer enn kål, selv om det lenge har stått i skyggen av sine kulinariske, fjernøstlige storesøstre, som klassisk kinesisk og japansk kokekunst. Men også bak koreanske komfyrer skjer utviklingen for tiden med stormskritt, idet kreative kjøkkensjefer flytter grenser og skaper nye fortolkninger og videreutviklinger basert på tradisjonen.

Når nykommeren J2 i Pilestredet i Oslo forsøker å knytte an til nettopp den moderne utviklingen, er det dobbelt gledelig. Oslo har fått et nytt, koreansk spisested, og dertil er det ganske så interessant. Med enkelte svake punkter leverer J2 et både velsmakende og morsomt måltid som ikke ruinerer gjesten.

Man serverer en fast, syvretters meny til alle, og den begynte med snacks som råkost med en dipp av rømme med sjøgress, friterte kyllingbiter på spidd og laksesashimi på sprøstekt lakseskinn. Kyllingen var saftig og velsmakende og sashimien hadde en blomsteraktig smak. Så kom det en passende sake i koppene, en Dassai 50 (Daiginjo-type) og vi var klar for blekksprutarmer panert med potetmel før steking. De var møre og fine, ikke seige i det hele tatt, men kunne godt hatt ytterligere 20 sekunder på varmen. Til dette kom blansjerte skiver av vårens første kålrot, servert med kålrotpuré og forskjellige frø. Smaksmessig hadde denne originale kombinasjonen for så vidt noe for seg, men selve retten fremsto som usammenhengende. Den skarpe sjyen var ikke noe egentlig sammenbindende element.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Lokalet har forandret seg siden legendariske Restaurant Oscarsgate holdt til her. Det har et åpent preg, er pent og elegant uten å virke overdesignet, og er heldigvis ikke dynget ned i allslags koreanske dekorasjoner. Bare enkelte elementer skaper assosiasjoner til hjemlandet.

En koreansk risvin, Makguli, kom på bordet, svært sjenerøst servert. Vi var eneste gjester denne tirsdagskvelden, og tempoet ble høyt når det gjaldt både mat og drikke. Særlig mengden av sterk, sake-lignende drikke skapte en viss ubalanse, enda så utmerket glassene var tilpasset de til rettene. Til Makgulien kom en tofurett med en sprø marengs av bønner og en kimchi med behagelig sting – svært vellykket med en trøffel-soyasaus. Og stemningen ble naturligvis meget god av glassene.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Nevnte jeg service? Den var meget god den også, vennlig og behagelig fra vi kom til vi gikk. Så får det heller regnes til begynnervanskene at ikke alt i menyen var helt på plass ennå.

En morsom mini-«burger» var neste rett på menyen, servert i små, søtlige rundstykker og med halvsmeltet halloumi-ost. Osten var helt riktig behandlet og overhodet ikke seig, mens kjøttet var tynne, lettgrillede stykker oksekjøtt, såkalt bulgogi-biff; svært fornemt og tradisjonsrikt. Saftig og smaksrikt gjorde det den vesle, uformelle burgeren til en deilig munnfull, servert med varm sake til. Like vellykket var uer fra frityr med et sake-skum, blansjerte brokkoli, shitakesopp og teriyaki-saus.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Et stykke iberico-svin fra grill var forbilledlig mørt og fikk tennene til å løpe i vann. Med noen blader blansjert savoykål var tilføyd en sitrusaktig smak som kontrasterte den søtlige smaken av kjøttet fint.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Det samme gjaldt for risen med kimchi. I det hele tatt kom og gikk kimchien på bordet, snart den ene, snart den andre typen. Greie viner fulgte de to siste hovedrettene, før vi fikk en is på grønn te med kokos-granité, en knekk av ett eller annet slag, blåbær og sjokolade, samt en puré av røde bønner. Ikke noen veldig avansert dessert, men godt. Mer knas hadde kledd den. Både menybalanse og enkeltretter har med andre ord rom for utvikling, men utgangspunktet er allerede godt.