Restaurantanmeldelse av Delicatessen: Flatt i Fredrikstad

Delicatessen har inntatt Fredrikstad med sin første restaurant utenfor Oslo, men tar foreløpig litt for lett på oppgaven.

Så er vi her igjen, i det lekre restaurantlokalet ved Fredrikstads vakre Vesterelv, som jeg to ganger tidligere har utropt til en av landets fineste og best beliggende restauranter. Da Fabel først åpnet dørene her i 2013 med høye ambisjoner, var det på mange måter startskuddet for plankebyens moderne kulinariske renessanse. Men selv fikk Fabel det aldri til å stemme. Nå har Delicatessen overtatt lokalene etter at både første og andre utgave av Fabel har kastet inn håndkleet.

Omgivelsene er seg selv like. Det er fortsatt et L-formet rom med kjøkken og bar i hjørnet, og vinduer fra gulv til tak på alle fasader. Himlingen er svartmalt med store industrielt inspirerte lyskupler over en salig miks av tunge trebord og høye bar-bord. Stolene er hovedsakelig de gamle engelske kirkestolene, som er så karakteristisk for Delicatessens restauranter, men det står også noen andre stoltyper igjen etter forrige leietager. Veggen i fortsettelsen av det åpne og fortsatt meget pene kjøkkenet er dekorert med et heldekkende veggmaleri i tegneseriestrek av gamle Fredrikstad Mekaniske Verksted sett fra luften. Men på en sommerdag som dette er det ved den åpne glassfasaden mot kanalen du vil sitte.

Delicatessen Fredrikstad er den fjerde i rekken og den første utenfor Oslo, og menyen følger samme mønster som de andre. Et godt utvalg småretter er sortert under overskriftene grønnsaker og salater, fisk og skalldyr, og kjøtt. Her vil du finne spanske klassikere som tortilla de patata (potetomelett) med konfitert purre og alioli, eller krydrede kjøttboller i tomatsaus, og ikke minst de modige potetene, patatas bravas. Men du finner også retter som ikke hører hjemme på Spanias solkyst. Enda så godt det høres ut, er det nok en stund til du finner stekt lange med grillet nykål og brunet smør på en bar langs stranden i Malaga.

«Bikini», grillet toast med serranoskinke, mozzarella og trøffel, er en annen slik kreativ rett som tar et steg bort fra det tradisjonelle. Konseptuelt skal skinken og osten operere som et salt og kremet bakteppe mot den særegne smaken av trøffel servert på sprøristet toast. Dessverre avviker kjøkkenet fra menyen og blander inn moden brie sammen med mozzarellaosten. Hvitmuggostens markante karakter blir stående og stange mot trøffelen og ødelegger rettens smaksprofil.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Om dette er fordi de er redd for å gå tom for mozzarella på en fin bikinidag, eller fordi de frykter at brien blir dårlig før de får solgt den, er usikkert. Men vellykket er det ikke.

Chili- og hvitløksmarinerte argentinske villreker er derimot en fulltreffer. De store, røde rekene med skallet på er delikat anrettet rundt en liten skål med grønn persillekrem. De er både møre og saftige, og den elegante rekesmaken kommer klart frem. Chilien er litt anonym, men jeg opplever likevel retten som godt balansert.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Friterte artisjokker med nok en grønn majones, denne gangen tilsmakt med ramsløk, er også velsmakende. Riktignok blir retten stående en anelse for lenge i luken og vente på servitøren, slik at artisjokkene ikke lenger er så knasende som jeg forventet. Men på denne tiden av året er alt bedre med ramsløk.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

De milde grønne paprikaene «Pimientos de Padrón» er mer brunet enn svidd i pannen, men har likevel beholdt god tyggemotstand og er herlig salte.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vi runder av måltidet med noen få spekeskinkeskiver fra den spanske svartfotsgris, lufttørket i 48 måneder. Skinken i seg selv er av utmerket kvalitet, med en karakteristisk ettersmak av de eikenøttene grisen ble fôret med. Men bitene vi får servert er svært korte slintrer og for tykt skåret til at skinken smelter på tungen slik den aller helst skal gjøre.

Det er slurv som holder igjen Delicatessen i Fredrikstad. Dersom rettene utføres slik de er tenkt og beskrevet skal det mye til å toppe et måltid her ute på brygga i lav sommersol. Kanskje det er nettopp de flotte fasilitetene og den strålende beliggenheten som gjør at man tar litt for lett på oppgaven. Maten og gjennomføringen blir for flat. Men selv om det ikke er den deiligste av Delicatessene, er det langt på vei den fineste, og verdt et besøk før det mørkner mot høst.