Restaurantanmeldelse av Lupo: Tannløs ulv

Det er så mange bra spisesteder i Oslo at gode smaker og retter laget fra grunnen ikke lenger er godt nok til å imponere.

Lupo i Ivan Bjørndals gate ved Akerselva mellom Bjølsen og Sandaker er den uformelle lillebroren til naboen Astral. Her i skyggen av gamle Lilleborg-fabrikker har et lite boligområde vokst frem, og en tilgjengelig nabolagsrestaurant med ærlig håndverk og ambisjoner har alle forutsetninger for å lykkes i et slikt intimt bomiljø.

Lupo – som betyr «ulv» på italiensk – befinner seg på gateplan i en moderne boligblokk med store vinduer fra gulv til tak og vender ut mot strøkets lille torg. Selve rommet er stort, fullt av naturlig lys og luftig med god takhøyde. Gulvet er livlig og inspirert av middelhavsområdets intrikate flismønster, men resten av lokalet klarer ikke følge opp og fremstår kaldt og uinspirert. Institusjonsgule vegger med brystningspanel i lyst treverk og tre lange rekker småbord og røde trestoler i klasseromsoppsett skaper ikke den lune og intime atmosfæren som stedet trenger.

Menyen med tre småretter, seks hovedretter, femten ulike pizzaer og tre desserter er mindre enn det du finner på mange andre italienske restauranter. Men den er slett ikke kjedelig av den grunn. Her er verken bolognese eller carbonara, men snarere mer vågale retter som osteravioli med andeconfit og speket fennikelpølse med polenta og caponata, en sursøt siciliansk grønnsaksstuing av aubergine, kapers og stangselleri.

Dette er retter som vitner om et modig kjøkken med ambisjoner.

Likevel er det en tolkning av klassikeren vitello tonnato, kalvefilet med majonesbasert tunfisksaus, som er måltidets mest vellykkede. Kalven er pent rosa og skåret i uvanlig tynne skiver. Den er toppet med sausen, et luftig lag spenstig ruccola og store flak av parmesan. Majonesen er rik og salt mens ruccolaen bidrar med sitt karakteristiske pepperpreg, og akkurat når du tror den delikate kalven skal druknes av andre kraftigere smaker dukker den opp igjen.

Potetpastaen gnocchi i gorgonzolasaus har også flere kvaliteter. Som den blanke og mektige sausen med et markant, men harmonisk preg av rosmarin i tillegg blåmuggosten. Men retten er ikke uten lyte. Gnocchiene er for store og derfor både seige i teksturen og deigete på smak. Visuelt er det også den svakeste retten i måltidet og fremstår både flat og blass i fargene.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Spagetti med krabbe og ingefær er flottere å se på med en luftig presentasjon av spagettien på en sort tallerken, men allerede her skulle jeg ønske at det var mer krabbe. Pastaen er fint kokt med god tyggemotstand og den kremete sausen passelig fet. Det er akkurat nok kongekrabbe i sausen til at den smaker av havet. Men selv om pasta gjerne ikke skal drukne i ingredienser, skulle jeg ønsket meg mer krabbe for å gi retten mer konsentrasjon.

Vi spiser også pizza med pancetta, paprika og parmesan. Den er av den tynne, napolitanske typen, fargerik med sine skiver av konservert, rød og oransje paprika. Ytterst i kantene er bunnen knasende sprø med luftige blærer, men helt innerst i midten blir den for bløt. Fyllet er dårlig fordelt og blir liggende i midten. Det rekker dermed ikke å bli ferdig stekt før kanten blir brent. Smaken er det derimot lite å utsette på. Det smaksrike og krydrete sideflesket balanseres godt av paprikaens søtlige karakter, og parmesanen, som er strødd over idet pizzaen kommer ut av ovnen, gir smaksbildet en ekstra salt karakter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Lupo leverer italienske retter laget fra grunnen med gode håndverkstradisjoner uten at de helt klarer å komme i mål. Det er selvsagt noe helt annet enn det turistfellene rundt Karl Johans gate produserer, men Lupo skal også vurderes deretter. Rettene vi spiser smaker godt, men har alle sine utfordringer. Og helhetsinntrykket blir for ujevnt til å nå de høyeste terningkastene. Dette er en nabolagsrestaurant med grunnleggende kvaliteter, men som mangler detaljene som jeg tror skal til for å lokke andre enn lokale gjester hit fra sentrum.