Plah Street Food: Godt, men altfor smått

Hos geniforklarte Plah blir forventningene avspist med elegante og tidvis velsmakende små retter, men som mangler det lille ekstra.

Noen ganger har jeg bare lyst til å elske et sted. Før jeg har satt min fot der, har jeg litt sommerfugler i magen. Egentlig burde jeg sikkert latet som om jeg var kald og kynisk som kemneren. At jeg veier alle restauranter etter kriterier like nøyaktige og ufravikelige som den lille gangetabellen.

Slik er det ikke. En anmeldelse er én manns subjektive vurdering av én enkelt kveld i spisestedets historie. Jeg tar med meg inn i rommet alle mine erfaringer og preferanser.

Så når den geniforklarte thairestauranten Plah åpner folkelig bar med det de kaller «street food», da gleder jeg meg. Enten jeg vil eller burde.

Vi setter oss på uteserveringen, en ryddig og effektiv sak på en forhøyning midt i Hegdehaugsveien, nær Slottet i oslo sentrum. Været er fantastisk og både mitt følge og jeg er opptatt av å tvinge inn de nødvendige D-vitaminene.

Alternativet er å sitte inne i den lyse, men trivelige matbaren og spise. Fargerike bilder av ying og yang pryder veggene, mens taklamper inspirert av japanske lykter bader rommet med de store vinduene i lys. Rent og nordisk, med stoler som Arne Jacobsen har tegnet. Skjønt, noen faktisk bar kan jeg ikke si at jeg fikk øye på i det lokalet.

Menyen er lang og innholdsrik. Med et forvirrende stort utvalg av snacks, salater, supper, vegetarretter, kalde, varme og søte retter. Heldigvis har Plah tatt seg bryet med å sette sammen ett forslag bestående av syv småretter. Vi syntes vi så to slike på hjemmesiden da vi booket bord, men kun én blir presentert til oss her på uteserveringen.

Alt er tilsynelatende inspirert av thaimat. Aller først får vi en tynn blank suppe med svinekjøtt og sopp.

Jeg er ikke spesielt glad i lette asiatiske supper og unngår for eksempel aktivt misosuppe, selv på de beste japanske restauranter. Jeg føler ingen gryende forelskelse etter denne innledningen.

Suppen er helt grei, men mangler konsentrasjon og en rikhet i smakene som jeg ønsker meg av en liten bolle med suppe. Svinekjøttet kunne også med fordel vært mørere.

Rikhet og mektighet kunne kanskje også reddet inn det faktum at resten av rettene er nærmest parodisk små. Smakene er oftest gode, men for reserverte og for elegante til å gi assosiasjoner til grovkornet street food.

Åtte håndrenskede reker med frukten pomelo, ingefær og søt saus i betelblad – så små at Eva ikke ville hatt nytte av dem – er en god idé. Men i gjennomføringen smaker rekene for lite og drukner i syrligheten. Det blir for tamt og ensidig. Med større blader og smaksrikt kjøtt hadde retten vært førsteklasses.

Førsteklasses er nemlig en annen rett, av grønnsaker i østerssaus. Rik, salt og søt, enkelt og strålende.

Slik varierer det gjennom hele måltidet. Den hjemmelagde pølsen er god, det samme er vårrullene, men kyllingspydet er hverdagslig og fiskekaken uspiselig spicy.

Servicen er også tidvis intetsigende og tam. Vi blir satt til bords kjapt nok og får bestilt og servert i rimelig tid. Ingenting galt med noe, annet enn at det mangler engasjement og det britene kaller omph – altså bravur, stil og gnist.

Små porsjoner til godt voksne priser. 900 kroner med tips for to personer med øl og en kumquat caipirinha, som for øvrig var ordentlig thai-søt, utgjør ikke enorme summer. Men så ble vi heller ikke mette.

Jeg hadde selvsagt for høye forventninger etter mye opphaussing på forhånd. En opphaussing som jeg nok bidro til selv.

Plah er likevel et godt alternativ for dem som ønsker seg en festlig middag med mye deling og unorske smaker. For meg traff noen retter, andre ikke. Helhetlig ble det litt for fint, for elegant og slettes ikke nok omph.