Restaurantanmeldelse av The Nighthawk Diner Frogner: Mer design enn delikatesser

Grünerløkkas Nighthawk Diner utvider vestover i fjonge lokaler på fineste Frogner.Men maten er ikke like fin.

I sin essens er en diner et tilgjengelig amerikansk restaurant-konsept for landets historiske arbeiderklasse, med utvidet åpningstid, kjapp service og en stor meny hvor det aller meste lages på en grillplate. Selv om konseptet har sin opprinnelse på nordøstkysten, spredte det seg til store deler av USA på 1960-tallet i takt med utbyggingen av drabantbyer og veinettet.

Inntil relativt nylig ble disse små spisestedene levert ferdig pre-fabrikert og skulle bare kobles til strøm, vann og avløp når de ankom på lasteplan eller godstog. Disse lange og smale lokalene kunne da plasseres enkelt på små tomter som ikke var egnet til stort annet. Det var en rimelig måte å komme seg inn i restaurantbransjen på, som krevde lite teknisk kompetanse, og svært mange ble drevet av tidligere kokker eller servitører – karaktersterke personligheter som i sin tur satte preg på sjangeren.

Å komme inn på Frogners The Nighthawk Diner er som å være statist i en velbemidlet interiørdesigners våte drøm om 1950-tallet. Den grønn- og hvitflisede baren dominerer rommet og brer seg til begge sider i hjørnelokalet. Langs vinduene står båser med burgunderrøde Formica-bord med forkrommete kanter mot grønne sofabenker. Små mosaikkfliser fyller gulvet mens veggene er dekorert i en herlig kombinasjon av forkrommet stål, glass, og emaljert porselen. Riktignok er de færreste virkelige dinere i nærheten av å være så lekre som denne, så det er vel strengt talt ikke så autentisk, men du verden så flott.

I god diner-ånd holder The Nighthawk Diner samme meny gjennom hele åpningstiden. Den innledes av åtte retter i konseptbjelken «All Day Breakfast» og følges opp med seks burgere og sandwicher, et par større retter og rundes av med to iskrembaserte desserter i tillegg til milkshakes og floats (brus eller ingefærøl med en kule iskrem flytende på toppen.) Selv om menyen fyller to sider og det er et godt utvalg retter, er det mange ingredienser som går igjen. Det er i seg selv et fornuftig valg fra et kjøkkenøkonomisk ståsted. Men byr på utfordringer som sprer seg over store deler av menyen når kvaliteten på enkelte av elementene ikke holder mål. For kulinariske utfordringer er det nok av.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Menyens dyreste rett, «Nighthawk Barbecue», som etter sigende kommer rett fra røykeren, er en stor skuffelse. Oksebryst eller brisket er en amerikansk klassiker som krever svært lang tilberedningstid, men som til gjengjeld gir et spesielt saftig og smaksrikt resultat. Dagens utgave er et trist skue. Kjøttet er både tørt og grått. Samtidig som det smaker lite, bærer det preg av å ha blitt oppvarmet på nytt. Det er heller ikke noen smak av røyk som er så typisk for denne tilberedningsmetoden. Heller ikke tilbehøret holder mål. Makaroni i ostesaus eller «Mac & Cheese» har hverken rukket å utvikle noen fylde eller kvitte seg med smaken av meljevning.

Burgeren er ikke mye bedre. Brødet, eller bollen om du vil, er mykt og luftig, men helt fritt for særpreg. Selve kjøttpucken er kompakt og mangler både fett og tekstur. Følgelig er den tørrstekt selv om den fremstår rosa i midten. Med noen av landets beste burgere et steinkast unna blir dette for enkelt. En hel sylteagurk med både spenst og friskt syrlig sting er rettens beste element.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En såkalt pulled pork sandwich serveres med samme gode agurk, men har mange av de samme utfordringene som burgeren. Bollen er den samme og kjøttet er monotont og mangler nyanser. Forøvrig følger det industripreget pommes frites med begge rettene.

Den karakteristiske vertskapsrollen som slike steder ofte nyter godt av, mangler også. Det er ikke det at en diner alltid har oversvømmende vennlig service; ofte er den rent ut fiendtlig. Men den er i alle fall tydelig. Her er oppleves servicen bare som fomlende og tafatt.

Lokalene til nye The Nighthawk Diner er fantastiske og løfter følelsen fra Edward Hoppers ikoniske maleri som stedet låner sitt navn fra, rett inn i vinter-Oslo. Måltidet er derimot langt fra et kunstverk. Nå er det slett ikke slik at alle amerikanske diners er gastronomiske templer, snarere tvert imot. Men skal man perfeksjonere et slikt erkeamerikansk konsept i Oslo, må det jo være et poeng å bygge videre på de aller beste?