Nodee: En eksotisk kulinarisk reise

At Nodee i over ti år har vært en publikumsmagnet er ikke vanskelig å forstå: Lag velsmakende og pen mat, vær oppmerksom og vennlig mot gjestene, ikke ruiner dem – og folk kommer igjen og igjen.

Selv på en ukekveld var Nodees elegante, noe glatte lokaler ved Colosseum i Oslo smekkfulle. Trøkket var høyt kvelden igjennom. Allikevel var betjeningen i alle ledd oppmerksom med god timing. Ikke minst var den blid og trygg.

Menyen byr på flere muligheter. Du kan enten velge à la carte fra et relativt stort utvalg retter fra Det fjerne østen, heriblant sushi, eller du kan gjøre som vi og velge en av de to menyene som byr på seks og syv representative retter, + vinmeny. Nodees konsept må sies å utgjøre en slags fusjon mellom de klassiske, østasiatiske kjøkkenene. Hva var da mer naturlig enn å velge «fusion»-menyen? Den stadig like lite kjøttspisende medspisersken var også fristet, og selv om alle ved bordet må velge samme meny, bød det ikke på problemer å gjøre tilpasninger.

Sashimi av tunfisk, laks og hamachi var vakkert anrettet og sprellende fersk, og selv om olivenolje og trøffel ikke hører til det klassiske japanske repertoar, la disse to ingrediensene appetittvekkende dimensjoner til den rå fisken. En bra sake gjorde også sitt til å vekke sulten. Den fikk vi god bruk for videre. En overdådig og effektfull anretning fulgte, stadig innenfor den japanske råhetens domene, der usedvanlig delikate kamskjell med sitron og havsalt konkurrerte med kjempereker i kimchisaus, akkar-ruller fylt med laks teriyaki og endelig noen fenomenale biter kveite, selve trollfisken, med nøttaktige smakstoner. Dertil en nydelig avstemt ponzusaus og en bra, hvit burgunder i glassene.

En søtere Riesling fra Flick ble det helt riktige følget til en kongekrabbe på malaysisk vis med curry og hvitløk, som var like myk i konsistensen som den hadde futt i aromaene. Med vinens lett dieselaktige overtoner ble dette en bra kombo.

På dette tidspunktet var vi imponert over helhetsopplevelsen. Dette er et populært, folkelig sted med moderate priser, men kjøkkenet tar få snarveier. Og selv om det er et langt stykke igjen (også prismessig) til Michelinsteder som Kiin Kiin i København med sitt overjordiske og dristige thaimåltid, føler gjesten allikevel at han er på en passelig eksotisk, kulinarisk reise. En hummeranretning med grillet hummer-maki, hummer-nigiri og fruktsalat med hummer var også pen og god: Makien var fantastisk, nigirien god, mens fruktsalaten, med nokså vandige jordbær, var forglemmelig.

Vil du lære å lage hjemmelaget sushi à la Nodee? Sjekk vår sushi-guide her.

Så kom hovedrettene. Her fornemmet man et visst fall i oppfinnsomhet. Jeg fikk en crispy duck-salat, med sødmefylt andekjøtt og rikelig med sprøtt skinn i salat med spirer, pinjekjerner og solsikkefrø. Ikke noe å si på smaken, men etter de tidligere skjønnhetsøvelsene et noe trist og uvariert skue. Medspisersken fikk en grillet sea bass (havabbor) med bønner, sopp og mye løk, noe som tross gode sauser og bra smak bidro til å gjøre retten ensformig. Ved neste hovedrett, derimot, hadde hun full klaff: En black cod med misu- og yuzusaus, samt grillet sjøkreps, var en fortrinnlig rett, der den velsmakende fisken fikk spille hovedrollen.

Min hovedrett nr. 2 skuffet, til tross for at den inneholdt det muligens beste biffkjøtt i verden, nemlig fra wagyu-kveg. Det er denne rasen den legendariske Kobe-biffen kommer fra, men Nodee påstår heldigvis ikke at dette er Kobe-biff. I den grad wagyu-kjøtt er å få på våre kanter, importeres det gjerne fra Australia, så også dette. Men selv om wagyu-kveget Down Under ikke blir massert til høytlesning av haikudikt, slik legenden påstår at man driver med i Kobe, er kjøttet like fullt fantastisk: finmarmorert, utrolig mørt, rikt på smak. Men akk. For det første fortjener et så fint kjøtt en varm tallerkenen. Dertil fortjener det å spille hovedrollen. Her hadde man – muligens for å drøye, kanskje for å toppe – også lagt på gåselever og filet av Stange-kylling. Samt broccolini, zucchini, bakt tomat, morkelsaus og kryddersterke poteter. Det søtlige, tandre wagyu-kjøttet ble helt overdøvet. Her ville den gode morkelsausen, samt en grønnsak eller to, vært nok.

En tropisk fondant på ananas, tapioka, mango og pasjonsfrukt til slutt virket lett og fin sammen med açaí-sorbé, og ga et pent løft mot slutten. I et restaurantkonsept der duren av samlebåndet fort kan komme til å gjennomtrenge den litt øredøvende musikken, får Nodee allikevel til å lage en gjennomgående god og til tider briljerende restaurantopplevelse.