Smia Galleri: Deilig rop fra Vålerenga

Smia på Vålerenga byr på gjennomført og superdeilig mat – i romantiske, men uformelle omgivelser.

I «Babettes gjestebud», matfortellingen over alle matfortellinger, skriver Karen Blixen:

«Det går et langt skrik gjennom verden fra kunstnerens hjerte: Gi meg anledning til å yte mitt ypperste!»

For tiden lyder det iallfall et vennlig lite rop gjennom Oslo fra Smia på Vålerenga, der en begavet kokke, Christine Trondsen, i ro og fred har fått tid og anledning til å utvikle sin kokekunst til topps.

Og lokalet er nydelig restaurert av entusiastiske eiere. Tidligere bakeri og stall, nå både galleri og spisested. Jernbeslåtte patenthvelv og kreasjoner fra selve smia ved siden av gjør stedet i seg selv til en unik og romantisk opplevelse.

Rekecocktail er en klassiker og en god indikator på nivået et sted holder. Ofte er det dessverre en trist øvelse. Smias var kanskje ikke veldig spennende anrettet, men du verden for en smak: Friske og spenstige reker og grønnsaker, syrlig og velsmakende, og med en luftig safranmajones til. Det var rett og slett veldig, veldig godt.

Samtidig fikk medspisersken en klassisk skalldyrbisque. Ofte er dette også en sørgelig venstrehåndssak. Men her var smakene nydelig utviklet og komplekse. En tilnærmet perfekt bisque, som bare ble skjemmet av at den halve sjøkrepsen som lå oppi, ikke hadde helt topp konsistens.

Min suppe på enkel, men røkt kålrot med kaninkjøtt og sprøstekt hvitløk var ikke bare original, men genial i sin fløyelsmyke og interessante velsmak.

Panert piggvar med kimchi og chilidip var perfekt stekt, paneringen gjorde det den er ment å gjøre, nemlig å løfte egensmaken (nei: Man panerer ikke lenger for å skjule mulig elendighet, men det er det visst mange som ikke har fått med seg).

Dippen var passe syrlig med en vedvarende, men akkurat riktig avstemt styrkegrad. Kudos!

Jamen, nå hadde vi det jo riktig bra. Selv om vinene ikke helt kunne matche velsmaken på maten og selv om vår servitør var litt ute av gir, skjedde dette som så altfor sjelden skjer: At måltidet løfter stemningen til et helt nytt nivå, og man gir seg over og begynner å nyte.

Nå gjenstod det å se om hovedrettene kunne måle seg med den imponerende innledningen.

Det kunne de. På den andre siden av bordet kom torsk med en deilig linseragu, der den rike torskesmaken laget flotte, nøtteaktige overtoner med linsene, mens gulrotstavene var kokt varsomt til sødmen i dem, hjulpet av sukker eller honning, nesten gjorde dem gjennomkaramelliserte.

Selv fikk jeg mørbrad og kam av urfe, sammen med svartkål, røkte poteter, en god løkkompott og en artig, annerledes BBQ-saus. Kjøttet var så mørt at det smeltet på gaffelen, lykken var tilnærmet fullkommen.

Dette er ikke et «fancy» måltid, med skum og reinlav og blomster og molekylære sensasjoner. Det er et enkelt, klassisk måltid, med solide porsjoner. Et lokalt bistromåltid løftet til et høyere nivå.

Ingen gjest vil føle seg utafor med denne maten. Hverken gjesten som kommer for å få en god og mettende rett, eller gjesten som leter etter skikkelig kokekunst. For et sted å ha i nabolaget!

Legg så til at ostene var befridd for alle ambisjoner om norskhet og bare handlet om velsmak, med flott gjennomførte tilbehør, blant annet hjemmebakte biscotti.

Dessertene imponerte igjen: En crème catalane med rik appelsinsmak og en fabelaktig kokossorbé – og sjokolademousse med en original sorbé på gresshoppete; dertil mer flott bakverk fra kjøkkenet, nemlig et stykke tebrød etter britisk mønster. Flott og overskuddspreget, alt sammen.

Det er bare to ting som hindrer meg fra å trille en uforbeholden sekser. Den ene er at service ikke matcher det profesjonelle nivået maten holder. Vår servitør var hyggelig, men måtte hele tiden omtrent sveives i gang for å fortelle om mat og drikke, eller komme med det ene og andre, enten det var et smil eller bestikk. Hun forsvant dessuten ut underveis for å røyke litt.

Menyen var ny, så litt famling skal være tilgitt, men grunnleggende fokus manglet. Synd, for her skal det egentlig lite til.

Unødig firkantet er det også at den som bestiller à la carte ikke kan få en hovedrett fra ukemenyen, selv om gjesten er villig til å betale samme pris for den som for en av dem som står på kartet. Mer fokus på gjestebehandling samt allmenn servitørfagkunnskap trenges altså.

Det andre som trekker noe ned, er det litt uspennende vinutvalget på glass, som med enkle grep kunne blitt en bedre match til den deilige maten. For deilig, det var den.

Umåtelig deilig. Det er bare å begynne å valfarte til Vålerenga.