Restaurantanmeldelse av Bula Neobistro: Trondheimsbule i toppform

Bula Neobistro er et ungt spisested i fin utvikling og et artig tilskudd til restaurantfloraen i Trondheim. Rettene er kreative og overraskende – og dessuten mettende. Svært mettende.

Da vi var kommet til rett nummer sju – eller var det nummer åtte? – måtte vi be om nåde. Alt hadde vært supert, men etter blodpølse servert som bensinstasjonhotdog med tilbehør måtte vi samle krefter til innspurten.

Innledningen hadde vært suveren. På Bula Neobistro kan man spise små retter i baren, eller gå for en fast meny på fem eller ti retter. Vi tok full pakke.

Først kom luftig, puffet svinesvor med majones på fiskebein – en flott kombo. Deretter en japansk dumpling i ponzu-saus, fylt med reker, fiskefarse og søt basilikum. Enten den ble akkompagnert av husets rabarbrajus eller en Grüner Veltliner var den like god. En tostada med ceviche av sprellfersk hyse, avokadokrem, popkorn og rødløk hadde blomsteraktig smak, med fin balanse mot den kruttsterke chilisausen. Selve bakkelsen var sprø og velsmakende. Og enda var dette bare snacks og småtteri.

Saltkokt nypotet åpnet ballet, ikledd kapers-gremolata, ristet gjær og ansjossmør. Samt potetchips. En eikepreget hvitvin fra Alsace satt fint til, og komposisjonen viste hva kjøkkenet på Bula kan få ut av en potet. En ganske stor potet, til nypotet å være. Riesling kom i glassene, og en pannerett av ananas, grønnkål og eple kom på bordet, og akkurat da var det noen som skrudde ned lyset. Det var sikkert for å skape ytterligere bule-stemning, men det var jo synd for de vakre rettene. De deilige kamskjellene med grønnkål og syltet knutekål ble fortært i halvmørke.

Med mørket kom også minnene. Hvor sørgelig annerledes var det ikke å spise i Trondheim for bare tjue år siden? Etter en trivelig dag som turist i katedralbyen kom gjerne mageplasket om kvelden, i form av restaurantmat som ofte var så ubestemmelig at den virket som de oppvarmede restene av et århundres fiskepuddingmiddager, overdrysset med beinmel fra Olav den Helliges grav. Den var dessuten langsom – og her snakker vi ikke om slow cooking, men om servering så treig at selv feskhandler Torske ville klart å servere maten fortere, hadde han bare ikke allerede stått på kjøkkenet og tilberedt den. Med en ironi like storsinnet som finmasket kommenterte trønderne maten når servitøren spurte om hvordan man fant biffen: «Æ bare lætta litt på pottetan, og der lå deinn å kijka på klokka, sjø'.»

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Hvem skulle vel trodd at Michelin noen sinne ville strø stjerner langs Nidelvens bredder? I dag er Trondheim blitt en flott matby og kan varte opp med steder som Credo og Fagn, To rom og kjøkken, Brasserie Britannia og Speilsalen, Jossa og Nordøst og enda flere.

Som alltid spirer det videre når det først har begynt. De siste to årene har Bula vært en viktig eksponent for trøndersk matkunst. Kjøkkensjef Reneé Fagerhøi, kjent ikke bare for å ha vunnet MasterChef, men også for kokeboka med den uforglemmelige tittelen «Fritter shjiten» – leder et team av unge kokker og servitører som er like stø som de er kunnskapsrike og sjarmerende.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Like høy mumsefaktor som kamskjellene hadde ikke englehårspasta med krabbe, lakserogn og parmesan i en saus på krepsekraft. Den hadde et fint sting, men var noe overlesset. Én komponent færre ville vært bra. Lysing med bakt sellerirot var derimot mumsemat igjen, med en saus på røkte blåskjell, sprukket med persilleolje. Den søte sellerismaken ble fullt utnyttet, uten at den begravet lysingen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Og så var det pølse, pause – og hovedretter. Samt en lett Beaujolais. Jeg fikk langtidsbresert svinenakke med en saus på demi-glace med sennepskorn, mens hun som skulle ha sjømat fikk hyse med en lettere rødvinssaus, samt hollandaise med ramsløk. Deilig, alt sammen. Is i kjeks med bruspulver var like gøy som resten, og artig var det også med kimchi-ost på tube, servert på hjemmelaget kjeks à la Ritz og en aprikoskompott, før sesongens siste jordbær og en fritert beignet rundet av gildet.

Eneste virkelige minus er at porsjonsstørrelsene og fylden burde vært tilpasset bedre. Men vår servitør forsikret oss om at det ikke var uvanlig at tiretterstrøndere ba om enda mer.

Så vi får tydeligvis si med Wessel (lett omskrevet): Det skal bule til en trønder!