Restaurantanmeldelse av Lothes: Himmelsk i Haugesund

I Haugesund holder Lothes koken med gode smaker, imponerende kontroll og koselig atmosfære.

Lothes i Haugesund er en av denne trivelige byens virkelige institusjoner på matsiden, og har holdt stand siden 1989 – i seg selv ingen dårlig prestasjon. Når man så kan legge til at nivået er høyt, trivselen stor og prisene ikke avskrekkende, gjenstår det egentlig bare å gratulere Haugesund og haugalendingene med å være så heldige å ha et sånt spisested i området.

Det er nemlig fremdeles vanskelig i Norge å drive spisesteder med nivå i mindre byer. Selv om publikum blir stadig bedre orientert og stiller høyere krav, også til «hverdagsstedene», kreves det nok et visst publikumsgrunnlag. Lothes er kanskje ikke noe typisk hverdagssted, heller – men har i tillegg til selve restauranten også en hyggelig vinbar/bistro i det som var uthuset til det pittoreske, gamle trehuset ved Smedasundet. Om det er lavt under taket i de trange stuene i selve restauranten, så er hjerterommet stort og nivået høyt. Maten er rett og slett veldig god. Utsikten mot sundet og broen er heller ikke å forakte.

Ved forrige besøk var jeg svært imponert over hva kokken fikk til på det knøttlille, åpne kjøkkenet – vi snakker her om gulvflate litt større enn en stasjonsvogn. Denne kvelden var to av dem i sving, uten å tråkke oppi hverandre, og hadde imponerende kontroll hele veien, til tross for at et lukket selskap i overetasjen til stadighet skulle ha store serveringer. Den lille plassen setter antagelig begrensninger for hva menyen kan inneholde, men det er så klokt planlagt og løst at gjesten ikke merker det. Ved et par anledninger skulle våre veier skille lag ved bordet, eller én skulle stå over en rett, men dette tok kjøkkenet på strak arm og leverte små hvileretter utenom programmet, enda så travelt de hadde det. Tempoet var hele veien avpasset etter bordets behov og rytme, uten at det var nødvendig å si hverken hypp eller pro.

Man velger 3-6 retter fra en fast meny, som sammen med vinanbefalingene ble støtt og kyndig presentert av en erfaren servitør.

Innledningsvis en smakebit Skakkelaks, som er et fint, høykvalitets lokalprodukt fra Mæland i Etne, marinert i Erling Skakke Cognac, denne kvelden servert med urtemajones og solsikkekjerner; tydelige og klare smaker. Deretter en fin liten, skummet suppe med blåskjell, kokos og ingefær – her var det nydelig balanse mellom syrlighet og sødme, og skjellmaten var perfekt, ikke antydning til seig. Brødet – som ved forrige besøk lot noe tilbake å ønske – var fra eget bakeri, godt og luftig.

En rett med kongekrabbe, rødbetravioli med chèvre, valnøttdressing og skalldyrskum hadde også ypperlig smaksmessig balanse mellom kontrastene. Retten var dessuten veldig pen. Selv om raviolien var noe i hardeste laget, hadde krabben fin konsistens. Et glass Crémant de Bourgogne kunne fint forsvare seg som følge til de utfordrende smakene av chèvre og rødbeter.

Bakt torsk reflekterte både årstid og geografi, en basisrett med flott konsistens på fisken og de pent turnerte grønnsakene, med en godt utført smørsaus som kanskje manglet noe syrlighet.

Som hvilerett kom det nå en liten mandarinsorbet, for det er fremdeles mange som liker dette kalde inngrepet i måltidets gang – her fungerte det svært bra.

Risoni – pasta i riskornform – var stuet med sopp og toppet med spenstige ruccolablader. Peppersmaken fra bladene og syrligheten i stuingen, samt et visst innslag av pepperrot, balanserte den fyldige soppsmaken, mens pastaen dannet mildt underlag for det hele. En veldig vellykket rett.

Også variasjonene av and – confit og bryst – var gode, men retten ville kledd noe større enkelhet. Her ble det mange elementer som skulle med, så vel søtpotetpuré og stekt søtpotet, som rosenkål og rødkål. Det ville gått like bra med én ingrediens mindre – og med litt mer av den blanke og gode rødvinssjyen.

Til slutt: Norske oster som seg hør og bør, helt patente, fulgt av knekkebrød, valnøtter i honning, ripsgelé og aprikosmarmelade. Godt var det også med yoghurtis, selleripuré og skogsbærgelé, med variasjoner av eple: eplekake, marinert eple, tørket eple og eplepulver. Denne desserten var svært kjekk, som man sier på de kanter av landet, for ikke å si eplekjekk. Iallfall jeg var litt tvilende til selleripureens rolle i bildet, men den falt i smak på andre siden av bordet.

Lothes i Haugesund er en pryd for byen og en velkommen kveldshavn for den besøkende. Tross små skjønnhetsfeil var dette et virkelig vellykket vintermåltid for lokale og tilreisende matmonser.