Restaurantanmeldelse av Vingen: Sommerlig lunsjsted

En sommerfest med bølgesus i solen.

Du verden for et deilig sted å sitte! Her i solen lengst ute i vannkanten med ryggen til resten av byen ligger Vingen Bar, Astrup Fearnley Museets revitaliserte kafe. Med Oslofjorden like utenfor dørstokken og en salig blanding av imponerte museumsgjester og velskodde osloborgere på formiddagsvift, viser Tjuvholmen seg fra sin aller beste side.

Den store bardisken i betong og treverk fronter store deler av spisestedets bakvegg mens små og store bord er spredt utover i det smale lokalet. På bordene står friske blomster og svinger seg til den alternative diskoen som høres svakt i bakgrunnen. De levende blomstene er et smart trekk, siden rommet er i overkant sjelløst i sin gråpussete betongdrakt. Heldigvis har tre av stedets vegger store vinduer fra gulv til tak. Når solen omsider titter frem er det som å sitte midt i Oslo-skjærgården med all sin barbeinte livsglede.

Denne solfylte formiddagen er det fem lunsjretter som åpenbart er inspirert av Nord-Amerikas østkyst på menyen. Alle servert med surdeigsbrød. I tillegg finnes det to såkalte «handwich-er» som jeg ikke smakte, men jeg antar at de kan spises med hendene. I det hele tatt fremstår menyen nærmest som et oppskriftshefte for surdeigsbakeriet Handwerk, som har samme eiere.

Det er ikke noe galt i å fremme egne produkter. Brødet er da også svært vellykket og smaker både syrlig og kraftig på samme tid. Det funger blant annet veldig godt i retten de kaller «Katz’s Deli Tribute», altså en hyllest til kafeen av samme navn i New York, som har verdens presumptivt beste pastramisandwich.

Vingens variant er en smaksrik sandwich med masser av trøkk fra pastramien, som er skiver av lettrøkt biff. Blandingen av syltede grønnsaker som serveres ved siden av er heller ikke noe dårligere enn originalens saltsyltede agurk. Men selv om dette er en brødskive bedre enn mange andre, er det et stykke unna verdens beste på Katz’s Deli. Det er sikkert urettferdig å sammenligne de to. Men Vingens utgave har mer salat vendt i sennepsdressing enn den har pastrami ogoriginalen serveres helt fri for salat – så kanskje burde Vingen latt være å nevne Katz’s i det hele tatt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Eggs Benedict – posjert egg, skinke og hollandaisesaus servert på engelsk muffins – er en annen amerikansk brunchfavoritt. Her er muffinsen selvsagt byttet ut til fordel for surdeigsbrødet, uten at det gjør noe. Det er en god og mektig lunsjrett, men heller ikke den er helt uten utfordringer. Egget er for lite varmebehandlet og glassaktig blankt, slik det blir når det er «posjert» i et sirkulerende vannbad på lav temperatur og tatt ut for tidlig. Hollandaisesausen forsøker etter beste evne å dekke over eggets svakheter, men er selv en tynn fortolkning av denne feteste av de fem store, franske sausene.

Fiskesuppen er frisk og syrlig, men oppleves mer som en fløyelsmyk og sparsom bergensk fiskesuppe enn en tykk og bugnende Clam Chowder som menyen lover.

De røykte rekene med chilimajones er derimot strålende. Majonesen har et forsiktig sting i ettersmaken som løfter smaksopplevelsen et ekstra hakk. Mens de røykte rekene er en genistrek i all sin enkelhet. Den søtlige røyksmaken gjør de salte rekene langt mer harmoniske. Ved å videreforedle rekene (altså røyke dem) slipper Vingen samtidig at jeg sammenligner kiloprisen på rekene med Rema 1000 eller med de andre restaurantene på Aker Brygge.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gutta som står bak Vingen har både Michelin-stjerner og VM-medaljer i knivkoffertene og kan med sikkerhet lage hollandaise og posjere egg så godt som noen. Derfor er jeg ikke så engstelig for maten. Leser de dagens VG har de sikkert fått tjuknet både saus og suppe i god tid før du kommer deg ut til Tjuvholmen i dag. Det eneste du behøver å tenke på er været. Med sine store panoramavinduer blir Vingen som sine omgivelser. Grått og trist når det regner og en sommerfest med bølgesus og måkeskrik i solen. Da er det et riktig deilig sted å være.