Restaurantanmeldelse av Nedre Foss Gård: Bedre miljø enn mat

Flotte lokaler og strålende initiativ er vel og bra, men det alene er ikke nok.

Etter omfattende restaurering og kort tids drift ble Nedre Foss Gård totalskadd i en brann, like før nyttår i 2015. Det som hadde vært et beundringsverdig restaureringsprosjekt av Grünerløkkas eldste bygning gikk bokstavelig talt opp i røyk. Selv om mange trodde vi hadde sett restauranten i disse lokalene for siste gang, tok restaureringsplanene form på nytt. Akkurat i tide til julebordsesongen 2017 åpnet restauranten nok en gang dørene for et forventningsfullt publikum.

Kollega Erik Fosnes Hansen var selvsagt på plass like etter åpning. Men siden hans opplevelse ble sterkt preget av et arbeidsuhell på kjøkkenet har vi valgt å besøke restauranten igjen allerede nå.

Lokalene er lyse og luftige med nydelig fiskebeinsparkett, mektige marmordetaljer i bar- og kjøkkenbenker og profillistverk på veggene. Interiøret er selvsagt klassisk i stilen med pinnestoler og store bankettgrupper i beige skinn, som deler opp det store rommet i mindre celler. Det skulle da også bare mangle at det er historisk sus i et hus fra 1802. Og nostalgien er kombinert med den umiskjennelige duften av nybygg. Det er mulig at jeg lar meg rive med av at dette flotte huset er restaurert ikke bare én, men to ganger. Det byggetekniske håndverket og nøyaktigheten i detaljene gjør meg nesten salig her jeg sitter og burde konsentrert meg om å velge noe å spise fra menyen.

Menyen består av tjue småretter av litt varierende størrelser. Også den er fundamentert i det klassiske med retter som gratinerte østers, glasert lammeribbe og kalvebrissel. Vi får opplyst at man helst bør velge tre til fire retter hver, men størrelsen på de ulike rettene er litt uklar - og ikke minst er det usikkert om noen retter passer bedre sammen enn andre. Det er heller ikke noe nevneverdig hjelp å hente hos betjeningen som virker mer umotivert enn ulært. Vi velger husets ferdigkomponerte fireretters meny som etter eget sigende skal vise frem det beste fra spisekartet.

Det begynner godt, og den første retten er også måltidets suverent beste. Små biter av perfekt tilberedt grønn asparges er dekket med en frisk grønn løpstikkemajones, rørt inn med kjøtt fra snøkrabbe, toppet med en generøs porsjon rognkjeksrogn, knasende sprø rugkjeks og til sist tørket og fritert kyllingskinn. Det er en visuelt lokkende rett, som følger opp med flere ulike munnfølelser. Fra det sprø kyllingskinnet via den silkemyke majonesen til de små rognene som eksploderer mellom tennene. Aspargesen, som nå er på toppen sesongmessig, får skinne i fred, rognen fungerer som rettens naturlige saltpunkt, mens den rike majonesen holder de andre smakene sammen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Neste rett er dessverre totalt mislykket. Bakt og grillet lysing med artiskokker og syltet fennikel med strandkrabbesaus er flat og blass rett nesten fri for farger. Den mangler også et knasende element eller i det minste noe med litt tyggemotstand som kan bryte opp den monotont myke teksturen. Den milde fisken har tatt til seg for mye røyk fra den vedfyrte ovnen og overkjører fullstendig den ellers velsmakende sausen. Men verre er det at den syrlige fennikelen sammen med røyken bringer frem en usmak som minner mest om våte sokker tørket ved leirbålet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Et grillet stykke av ibericosvin hentet av ubestemmelige stykningsdelen som kalles «secreto» eller «slakterens hemmelighet» servert med grillet gulrot, spinat og sherrysaus, redder delvis helhetsinntrykket med sin mektige kjøttsmak og søtlige saus som passer utmerket til denne rettens røykpreg. Hvilken del det faktisk er varierer fra slakter til slakter, men her ser den ut til å være hentet fra det møre og marmorerte stykke bak grisens skulder. Men den serveres med en unødvendig løpstikkeolje, som i tillegg er en smaksmessig repetisjon fra løpstikkemajonesen i første rett.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Honnikorn-iskrem med marmelade laget på mispel, tørket melkeskum og puffet havre smaker godt, selv om jeg nok skulle ønske meg mer konsentrerte smaker fra både iskrem og marmelade. Harde iskrystaller i iskremen er uansett ikke bra.

Nedre Foss er en nydelig restaurant med alle muligheter for å imponere fra første øyeblikk. Men spisesalen mangler et tydelig vertskap. Vi blir stående for lenge og vente før vi blir tatt imot. Kjøkkenet har tidvis gode ideer, men sliter med å gjennomføre dem. I den ene retten er det smaken som er uharmonisk, mens det i den neste kan være noe helt annet som ikke stemmer. Tempoet i måltidet er også for tregt. Lokalet i seg selv er verd et besøk og et flott sted å sitte, noe som trekker karakteren opp. Men det kulinariske håndverket står dessverre ikke i stil med det bygningsmessige og burde vært bedre.