Restaurantanmeldelse av Egon: Halvmaks

Egon på Karl Johan viser hva Egon kan – og ikke kan. Egon er iallfall flink til å hale inn penger. Men ikke fullt så flink til å lage mat.

Nei, jeg snakker ikke om salig skapsprenger Egon Olsen, skjønt det er hans hatt og sigar som pryder logoen. Fenomenet Egon består i utbredelsen. Restaurantkjeden har på 35 år etablert seg over hele landet, i alt cirka 40 restauranter. Dette er det ikke mange andre kjeder som topper, bortsett fra burgerkjedene. Så hva er hemmeligheten bak suksessen?

Bortsett fra stordriftsfordelene ligger selve Hemmeligheten i vår trang til trygghet og forutsigbarhet. Som hos McDonald’s er menyen lik overalt. Du vet hva du får hvis du går inn på Egon i Drammen, også som du tidligere bare har spist på Egon i Bodø. Man skal ikke kimse av denne faktoren. Mennesker er vanedyr, særlig når det gjelder mat.

Nå er det jo så forskjellig hva folk liker. Egon har løst utfordringen med en nesten ufattelig bred meny, som strekker seg fra Mexico til Italia, fra Argentina til Japan. Dette betyr at «alle» kan finne noe de liker på menyen, enten de vil ha biff eller pizza, og kjedens slagord lyder da også at «På Egon hører alle hjemme». Slik gjør Egon rent bord, og kan by de fleste andre lokale restauranter med smalere tilbud, på konkurranse. Som forretningsidé er det helmaks. Men hvordan står det til med maten?

Et besøk på Egon på Karl Johan gir iallfall en viss pekepinn. Det står nesten hundre retter på menyen, så vi kunne jo ikke prøve alle. Så la meg si det slik: Det var greit. Men aldri mer enn det. Hyggelig og blid betjening trekker alltid opp, så også her. På Egon-vis går man til kassen og bestiller, tar med seg drikkevarene til bordet, og så kommer maten etter hvert. I mellomtiden kan man jo hygge seg med å se på alt treverket og den koselige krimskramsen som er en del av Egons rikspakke, og som faktisk ikke funker så verst, enda så overkoselig det er.

Og vips, står maten der. For eksempel fingermat. En virkelig god deal – for restauranten. For 279 kroner får man seks friterte scampi, seks glaserte kyllingvinger, hele åtte friterte løkringer og en skål med nachos, like gode som dem du kjøper i butikken. Samt noen dipper og en hel selleristang. Ingen usmak på noe, men ikke mye egensmak, heller.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En carbonara er en italiensk tradisjonsrett, der sausen består av egg, parmesan, tykke biter av bacon eller flesk, samt pepper. Det finnes små variasjoner, men dette ble som å servere gulasj og kalle det fårikål. Så la oss kalle den undersaltet pasta i hvit saus med tre skiver frokostbacon på toppen, samt sopp, ruccola-blader og tre skiver brød. Også dette var nokså tomt for smak, skjønt det kom frem noe som lignet parmesan- og eggesmak hvis man tilførte salt. Baconet smakte litt emment stekefett. En snål rett. Langt bedre var lasagnen, der kjøttsausen hadde godt utviklet smak.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En signaturrett på slike restauranter er selvsagt biffen, og min entrecôte med bearnaise og pommes frites så pen ut. Kjøttet var forsåvidt mørt, men en tanke kornete og tørt, noe som gjør at man kan mistenke at det har ligget lenge i sous-vide og ventet på å komme i pannen. Bearnaisen smakte OK, men kunne godt hatt litt mer syrlighet. Pommes frites var også greie, skjønt litt seige.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Soya- og ingefærbakt torsk hadde kanskje ikke helt optimal konsistens, men smakte også greit. Bare ikke så veldig mye av soya eller ingefær. Grønnsakene, som var de samme som til biffen, hadde definitivt sine beste timer bak seg, men lot seg spise.

Kanskje er noe av Hemmeligheten at Egon klarer å balansere på akkurat riktig side av grensen mellom det akseptable og det dårlige. Som Caesar-salaten, uten smak av ansjos og parmesan, men en grei salat i majonesdressing. En pastel de nata, portugisisk butterdeigsbakkels, var lavpunktet: Deigete og seig. Mens sjokolademoussen påny var akkurat innenfor.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Verre er at dette fort blir dyrt, enda så folkelig det skal være. Når prisene er såpass stive, bør Egon se seg over skulderen. Der kommer nemlig – ikke inspektør Hermansen, men et kobbel av uavhengige bistroer som iallfall ikke er dyrere, men som serverer mat som smaker mer enn bare greit.

I en tidligere versjon av denne anmeldelsen stod det at en entrecôte på 180 gram kostet 340 kroner, men dette er prisen for pepperstek av indrefilet. Den korrekte prisen er 330 kroner for 250 gram entrecôte.

_______________________________________________________________

Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.

Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.

6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet

5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet

4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet

3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet

2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk

Merk at bildene tas på en annen dag enn anmelderen er der.