Alex Sushi på Tjuvholmen: Gammelt nytt

Fantastisk fisk, men enkle løsninger ytterst på Tjuvholmen.

I årevis har Alex Sushi ved Solli plass vært verdig en pilegrimsreise for landets sushielskere. Like lenge har det blitt hvisket i kroker om at selveste New York Times har kåret stedet til en av verdens ti beste sushisteder. Selv om ingen jeg kjenner noen gang har sett artikkelen, har alle vært enige om at det hørtes rimelig ut. Forventningen er derfor enorm til avleggeren på Tjuvholmen.

Det er lett å se at det lille lokalet har hentet inspirasjon fra originalen. En åpen sushibar midt i lokalet og tidlig nittitalls minimalisme gjør at den vante Alex-gjest straks kjenner seg hjemme. Dominerende og artig kunst på langveggen og over sushibaren er oppskriften. Det ser rett og slett ut slik det ville sett ut om den ble bygget i dag. Store vinduer gjør at vi kan se livet passere forbi utenfor. Det som skjer i sushibaren er vel så spennende, og vi er glad vi sitter her og ikke som akvariefisk i vinduet.

Menyen er derimot et underlig makkverk. Vi er riktignok kun innom til lunsj, men blir avspist med tre sashimi-forretter som i prinsippet er den samme retten med tre ulike fisketyper. Tre ulike nigiri eller fisk over sushiris, og tre makiruller.

På kvelden har de kun kokkens meny, et utvalg av det beste kjøkkenet har å tilby. Det er for så vidt ikke helt uvanlig i det store utlandet, men likevel overraskende og fundamentalt ulikt originalen. Det er åpenbart at menyen skaper problemer for personalet som er raske med å tilby oss å bestille hva vi vil fra originalens meny. For råvarene har de.

Vi bestiller et utvalg av sashimi, altså skiver av rå fisk. Deretter følger en makirull av spicy laks. Vi spør også om kokken kan lage min favoritt, en såkalt gunkan maki med kveitefett, som alltid er kveldens høydepunkt for meg. Vi får servert tunfisk i to varianter, havabbor, kveite, kamskjell, kongekrabbe og en unødig scampi.

Fisken har fantastisk kvalitet, men enkelte av fiskene serveres ørlite for kald. Den skal jo nødig være varm, men servert iskald blir mye av fiskens karakter borte. Det er heller ingenting å si på kokkens knivferdigheter der han på hovedscenen lekent deler den ene fileten etter den andre opp i små kunstferdige biter. Det mangler likevel noe.

Foruten råvarenes åpenbare kvalitet er det lite som løfter måltidet helt opp i øverste klasse. De blir stående litt for nakne, litt alene i lyset. Rettene er for lite forseggjort. Det mangler raffinert undertøy og dempet belysning. Dette er jo sushikritikerens store ankepunkt: Det er jo bare biter av rå fisk som du dypper i saus.

Siden åpningen har Alex på Solli vært hevet over andre nettopp på grunn av bredde i utvalget og enestående kvalitet i råvarene. Men i dag kjenner jeg for første gang at det ikke er godt nok lenger.

Høydepunktet er kamskjellet som ligger på en slags syltet salat. Muligens en tolkning av den koreanske folkeretten kimchi.

Den friske syrligheten i salaten gir det anonyme skjellet, som vanligvis ikke byr på annet en vidunderlig tekstur, en ny dimensjon. Saltsmaken kommer klarere frem og bringer mer dybde i opplevelsen. Nettopp slikt trenger de andre fiskene også. Det er for all del aldeles utmerket sushi på Alex på Tjuvholmen, men det føles trygt og litt kjedelig.

Nivået på sushi i Oslo er høyt, og forventningene til Alex sin reinkarnasjon er skyhøye. Prisnivået er blant landets dyreste restauranter, og over 800 kroner for en enkel lunsj for to er mektig. Da holder det ikke med fine råvarer. Vi har sett det før og det føles for satt.

Servicen er også i enkleste laget for dette nivået. At de ikke kunne lage maki med kveitefett fikk vi vite da all den andre maten var fortært. Det kan tenkes at kveldsmenyen er nyskapende og servicen engasjerende, men vi tror det ikke.

Anmeldt i VG, 11. januar 2013.