Restaurantanmeldelse av Klimataria Taverna: Gresk tragedie

Dette er helt sikkert autentisk, men må det være så dårlig?

Klimataria Taverna i Parkveien er en vaskeekte gresk taverna midt i Oslo. Det er bare ikke en spesielt bra en. Det er det egentlig veldig få som er. Men før du indignert slutter å lese, så la meg presisere at dette er en skjebne greske spisesteder deler med norske, franske, spanske, italienske og alle andre lands restauranter. De aller fleste spisesteder faller ned et sted rett i nærheten av middels. Det at noe er autentisk er ingen garanti for et velsmakende måltid, noen ganger er det slett ikke bra.

Interiøret på Klimataria Taverna skulle være lett gjenkjennelig for de av oss som har tilbrakt late sommerdager på en gresk øy. De gulmalte veggene er dekorert med vintønner i stativ. Keramiske krukker og annet nips står tilfeldig plassert på de falske mursteinsruinene som fungerer som en slags brystning. Bordene er små og de grønne tavernastolene med flettet sete er lik dem du finner på en hvilken som helst kneipe i Hellas. Fra taket henger klimatariaet, en løvhytte eller pergola om du vil, dekket med vinranker. Både vinranker og druer er i plastikk og nærmest umulig å tørke støv av.

Like autentisk er servitøren som etter alt å dømme også er stedets eier. Han er overveldende imøtekommende, akkurat slik jeg opplevde vertskapet ved mitt første greske restaurantbesøk på Rhodos i 1994. Vi prøver å få ham til å anbefale en rett eller to han er spesielt stolt av, men han fastholder at det spiller ingen rolle hva vi velger. Alle de 44 rettene på menyen er nemlig akkurat like fantastiske. Kokken er sågar nylig fløyet inn fra hjemlandet for å finjustere menyen før høsten. Denne kokken har etter sigende en gryte han legger ekstra kjærlighet i, så en slik må vi smake.

Men før vi kommer så langt begynner vi med et utvalg mindre retter. Fra østlige deler av Middelhavet til omtrent Iran serveres ofte slikt i begynnelsen av et større måltid og kalles meze, eller varianter av dette ordet. Alternativet «meze for to personer» finnes også på menyen her, men er ifølge verten ikke lenger tilgjengelig, så vi velger selv smårettene fra menyen.

Først ut er grillet halloumi-ost servert med en tomatskive og litt olivenolje på toppen. Tomaten gir retten litt farge, og osten er fint markert fra grillen. Men det smaker ingenting, og for hver bit fylles øregangene med en irriterende knirkelyd som best kan beskrives som lyden av nye joggesko på bonet kjøpesentergulv. Osten er varm nok til at tomaten tørker, men den er for lite varmebehandlet til å bli kvitt den ubehagelige gummiteksturen av rå halloumi.

Fritert aubergine er ikke stort bedre. Denne retten har grekerne holdt på med i hundrevis av år, men det er likevel sjelden at de får det til å klaffe. Oftest er skivene, som her, utilstrekkelig tørket før steking og temperaturen på stekeoljen faller brått når auberginen slipper all sin fuktighet og koker inni sin egen panering. Retten blir aldri ordentlig stekt, og resultatet er en slapp, våt grønnsak som i dette tilfelle også mangler smak.

De stekte sjampinjongene er også amatørmessig behandlet. For mye sopp i pannen gjør nok en gang at temperaturen faller, og soppen blir kokt i sin egen væske. Da tar den heller ikke til seg smak fra smør og krydder i pannen. Her ser de nærmest litt visne ut og jeg blir ikke overrasket hvis de har blitt varmet opp flere ganger.

Det begynner å bli åpenbart at den nyimporterte kokken ikke besitter ferdighetene som skal til for å finjustere, eller for den saks skyld redde, denne menyen. Hans kjærlighetsprosjekt, en Giouvetsi – bakt oksegryte med allehånde og den rislignende pastaen risoni – viser seg å være måltidets klart svakeste rett. Slike gryteretter skal være rike, mektige og fyldige. Det krever forberedelser, tid og grunnleggende kunnskap om råvarene for å få frem rettens kompleksitet og harmoni. Her er pastaen overkokt mens den smakløse gryten er for tynn. Oksefileten er mør, men helt blottet for karakter. Den ene munnfullen etter den andre har omtrent like mye smak og tekstur som en kopp glovarmt vann.

Klimataria Taverna er mer enn gresk nok. Den er bare ikke noe bra. Det kan tenkes at den samme opplevelsen hadde vært bedre på en brygge ved Middelhavet med lokale fiskebåter skvulpende like ved. En slik beliggenhet, sammen med vertskapets gjestfrihet og en voksen dose Ouzo, hadde kanskje vært nok til gjøre dette til et middelmådig måltid. Men i et mørkt bakgårdslokale der Parkveien møter Pilestredet er dette slett ikke godt nok.

Dette sier daglig leder for Klimataria Taverna, Raba Hazid, om anmeldelsen:

- Det skal ikke være sånn. Han må ha vært veldig uheldig. Vi kan ikke gjøre annet enn å beklage, og ta det videre med kjøkkenet.