Restaurantanmeldelse av Hanami: Japansk med variasjoner

Hanami har alle variasjoner av det rikholdige japanske kjøkken inne, men selve resultatet er også varierende.

Med en av de feteste beliggenhetene på Tjuvholmen, med utsikt over kanalen og med trendvindene i ryggen har Hanami med sitt japanske fusion-kjøkken og fargerike cocktailbar gjennom noen år vært et populært samlingssted for fiffe folk. Spørsmålet er om ikke stedet i en viss grad er offer for egen suksess. Hanami har utvilsomme kvaliteter, men hva skjer med dem når trøkket er stort, jevnt og forutsigbart?

Med andre ord: Hvordan fungerer egentlig dette, hvis man forsøker å ta et skritt tilbake og betrakte det litt utenfra? Her vil enkelte innvende at man ikke uten videre kan se bort fra at spisesalen er full av folk som er fornøyde – ikke bare med mat og drikke, men også med å ha vaglet seg her. Suksess er suksess, det er jo bra at folk er glade, så da er jo alt i orden! Dette argumentet, i forskjellige varianter, møter vi anmeldere ofte. Det er forståelig, og folk er gjerne lojale mot stedene de trives på. Anmelderiets oppgave er imidlertid en annen.

Det er ikke tvil om at Hanamis kjøkken er grunnleggende kompetent, bare så det er sagt. Det rikholdige spisekartet er basert på et delingskonsept, der forskjellige mindre retter i tur og orden lander på bordet og så forsyner man seg som man vil. Dels er dette i Izakaya-stil, som best kan beskrives som en slags uformell japansk gastropub-cum-tapasbar, dels serveres noen større varmretter som husets spesialiteter, dels kjøtt og fisk Robatayaki, altså grillet over den tradisjonelle Robata-kullgrillen. Og endelig har Hanami et stort utvalg sushi i alskens varianter + supper, cevicher og salater.

Vi forsøkte oss frem med flere retter – servitøren foreslår ingen lure kombinasjoner av seg selv – og vi hadde det stort sett helt greit og hyggelig med maten, men uten at vi noen gang tok bølgen. Sant å si minnet dette slående om mange andre gode og hyggelige, orientalske restauranter mellomsjiktet i Oslo, med andre ord godt, men en smule trygt og intetsigende. Hanami er riktignok noe dyrere, tilpasset Tjuvholmen-segmentet, men det får så være. Mer problematisk er følelsen man får av samlebånd og litt sviktende fokus fra et travelt kjøkken. Ta nå en av de første rettene vi fikk, en risottovariant med sprøstekt kyllingskinn, oksehale og kylling- og timiansorbet. En i utgangspunktet artig komposisjon, og svært pen anretning. Det var kult med kontrasten mellom de varme ingrediensene og den kalde isen, men her var det lite smak på enkeltelementene. Kyllingskinnet manglet salt og var ikke sprøtt nok, samtidig som det hadde en smule for mye bismak av fett. Risen var persillegrønn og pen, men manglet også salt og persillesmak, og selv sorbéen var underlig blass i smaken. Det mest smaksrike var i grunnen de søte granateplekjernene. At serveringsfatet knapt var varmt, bidro også til at retten temmelig fort døde.

Visste du at granateple er kjempedigg til aubergine? prøv denne oppskriften på stekt aubergine med granatepledressing!

Det samme gjaldt for grønnsakstempuraen. Dette kan være den ideelle snack, med et smaksrikt og saftig indre og et luftig og sprøtt ytre. Du skal få lyst til å spise mer og mer av disse små smaksbombene. Men igjen manglet egensmaken, både på grønnsakene og tempura-røren, og selve resultatet av friteringen lot også mye tilbake å ønske hva angikk luftig sprøhet. Sausen som fulgte med var det heller ikke mye futt i. Så innledningen ble blek.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Da var stykkene med «pork belly», tynnribbe, langt bedre. Kjøttet var mørt og saftig og smaksrikt, tilbehøret skapte kontraster med surt og søtt og en lite sting av chili. De picklede grønnsakene la en forfriskende smak til helheten, som det fete kjøttet trenger. Også retten av ibérico-svin var god, og en pen komposisjon, skjønt serveringsfatet påny var for kaldt. Men den deilige nøttesmaken i pinjekjernepureen og småstykkene med appelsin skapte fint akkompagnement til det møre og velsmakende spanske svinekjøttet.

Pinjekjerner er også veldig godt i pesto. Her finner du oppskriften på hjemmelaget pesto!

Retten med lam og artiskokk hadde også flott smak, spesielt lammet; artiskokken var perfekt fritert. Men pureene som fulgte med ble det merkelig mye av, spesielt som de begge hadde nokså lik konsistens, laget på hhv. edamamebønner og chèvre.

Noen få stykker sushi ble det plass til. De var helt patente – det skulle da også bare mangle til den høye prisen for enkeltbitene. Her ville Hanami tjent på å sette sammen noen sushi-komboer av forskjellige varianter til gjestene.

Dessertene var supre og elegante. Pasjonsfrukt- og yoghurtsorbé med lakrisskum hadde små hint av urter, mens komposisjonen av Valrhona-kjeks og luftig sjokolade hadde en deilig, bitter knekk som følge.

Har du lyst til å gå ut og spise i helgen? Her finner du alle restaurantanmeldelsene våre!
Premisser for VGs restaurantanmeldelser
Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.
Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.
6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet
5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet
4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet
3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet
2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler
1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk