Restaurantanmeldelse av The Pink Elephant: Ustø elefant

Til tross for lovende takter finner ikke The Pink Elephant helt formen i sitt forsøk på å lage «nytt indisk kjøkken».

Indisk mat er populær i hele verden. Den er lett å forstå, lett å like, med rike og tydelige smaker. Den brenner på tungen i den grad du vil, og den metter. På en indisk restaurant i vesten er menyen gjerne lang, med dusinvis av variasjoner over grunntemaene: Lam, kylling, fisk eller kebab med ulike sauser, samt ris, nanbrød, raita, linser med mer. Det går dessuten fort å få maten. Kort sagt: en uslåelig suksessformel.

Mens britene har kost seg med indisk mat i manns minne, åpnet de første indiske restaurantene i Norge på tidlig 80-tall, og hadde et eksotisk preg. Man kunne møte servitører med turban eller sari; kanskje ikke verdens mest praktiske plagg å servere i, men utvilsomt vakkert. Fremdeles har indiske restauranter messingelefanter og buede nisjer både her og der. Ikke noe galt i dette, det er en del av suksessformelen. Og suksessformler skal man som kjent ikke tukle med.

Allikevel oppstår en viss monotoni i rekken av kobberfat på varmebluss. Det er forståelig at kreative kokker vil løfte tradisjonsmaten over i mer forseggjort og moderne kjøkkenkunst. I Norge har vi foreløpig sett lite til dette, skjønt Mr. India i Oslo har forsøkt med noen interessante grep. Men drar man til London er det hele tre indiske restauranter med Michelin-stjerner, og enda mange fler som lager «nytt indisk kjøkken».

The Pink Elephant på Tjuvholmen i Oslo er en norsk utløper av trenden, og skal ha ros for tiltaket.

Og den faste smaksmenyen begynte bra. Fylte kjeks med svinerilettes til meg og kikertpuré til hun som ikke spiser kjøtt, var fint utført. Sammen med friterte flak av gulrot og potet + løk, samt to gode dip-er, hadde dette høy mumsefaktor. Det samme gjaldt for en varmende, tykk garam masala potetsuppe, smaksrik og med passe styrke, og godt med knas i form av erter, rødkål og pepperrot, toppet med jalapeño-olje. Dertil små nan-brød, luftige og saftige, rett fra ovnen.

Heller ikke neste servering skuffet. Friterte kikertboller med en kikertpuré med fine overtoner av sitrus, var helt vellykket. Styrkegraden ble passelig øket i denne omgangen. Rødbetburgerne med friterte brioche-er samt en spicy majonesbasert dressing og chili-knas, var rett og slett digg. Mindre vellykket var brissel dekket av et lag med syrlig kålsalat, en rett som ikke hang helt sammen. Den ikke-kjøttspisende fikk kamskjell i stedet for brissel, noe som gikk enda dårligere sammen med kålen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Hadde måltidet endt der, ville nesten alt vært i orden. Men hovedretten, en curry med lammekoteletter, syltet kålrot og løk, fungerte nokså dårlig. Krydringen var balansert, men sausen hadde ikke fått godgjøre seg lenge nok til at det malte krydderet hadde gått i oppløsning. Kjøttet var seigt. Nan-brødet tørt. En krem på fermentert sitron ga for så vidt en frisk og syrlig kontrast, og skulle nok erstatte chutneyen som ofte følger en curry, mens et ris-skum var stand-in for risen. Som helhet ble det allikevel mer sært og sprikende enn det burde. På den andre siden av bordet kom – med samme tilbehør – en krepsehale, samt kamskjell for andre gang. Det er ikke fullgod erstatning på dette prisnivået når det er gitt beskjed om dietten i god tid på forhånd. Service var hele kvelden vennlig, uten å være overvettes engasjert, men sviktet da vinmatchen ikke kom på bordet før langt ut i hovedretten.

Desserten, yoghurtskum og yoghurt-granité, skulle nok representere raita-elementet. Bra tenkt, men ensformig, med masse fennikel. Lunken kaffe fra termokanne ga heller ikke slutten noe løft.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

På dette prisnivået kan man spise og drikke bedre i Oslo. For lavere pris kan man spise indisk mat på gammelmåten. Noen messingelefanter så vi ikke; snarere er lokalet moderne grensende til det anonyme. Ikke prøver dette å være fine dining, men ikke er det folkelig, heller. Måltidets første del, samt tiltaket i seg selv redder akkurat fireren på terningen, men foreløpig har ikke den moderne elefanten funnet suksessformelen.