Restaurantanmeldelse av TempoTempo: Store og klare smaker

Vinbaren TempoTempo i Bergen viser at det ikke trengs mye mer enn gode evner og godt vertskap for å skape et deilig sted.

På hjørnet av Østre Skostredet og Domkirkegaten, med utsikt mot politihuset, ligger det nye stedet TempoTempo. Nytt er det egentlig ikke, for navnet var det samme på de forrige drivernes sted som serverte pizza av den ordinære typen, med vin av den forglemmelige sorten.

Lokalet er møblert på en måte som ble gjort populær tidlig på 2010-tallet – uten en plan men med god gjenbruk av møbler. De nye eierne har ikke gjort så mye med lokalet de har tatt over. De tilfører helt enkelt kvalitet. Kvalitet i et moderne vinkart, og god mat.

I den store bølgen av vinbarer som har slått over landet, er TempoTempo å anse som den mest vellykkede hittil. Det er riktignok flere steder i Bergen som bør nevnes, som Falske Reker, en deilig bar som ligger med utsikt over Sandviken, der de serverer et utvalg av vin og sider, på flasker og tapp, og god hermetikk.

Tilbake i Østre Skostredet står to representanter for den fremadstormende yngre delen av Bergens restaurantliv. De serverer god drikke og god mat.

Det gjøres med en enkelhet, som mest kan sammenlignes med måten man gjør det i København, for så er jo også bergensere det nærmeste vi kommer kontinentale folk i dette landet. De har historien og arrogansen man først finner nedover Europa, og som totalt mangler i Oslos befolkning.

Det knøttlille kjøkkenet er også et slags bevis på hvordan det kan gjøres. Et deilig overmot som resulterer i enkle, men svært smakfulle små retter.

Menyen er kort, men den overbevisende. En tallerken med skorsonerrot serveres med smørsaus. Fattigmanns-asparges, servert i asparges-sesong. Det er et fint pek til østlendingenes selvskryt av den økende mengden aspargesbønder, og kan bare gjøres med selvtilliten som kommer fra kontakt med verden i hundrevis av år.

Skorsonerroten er møre, men med bitt. Det smaker ikke asparges, skorsonerrot har sin egen verdi og smak, men den ligner svært i utseende når den er skrelt. Persillesausen er fet og syrlig, og spinat tilfører jordlighet og jern.

Blader av salat og radicchio rosso er bitre, med syre, og bergamott gir en fin syre og vintersalaten tilfører alle de andre tallerkenene friskhet.

To store delte piper av bein skjuler varm og nesten flytende marg. Marg har en konsistens som er et sted mellom gelatin, fett og væske. Det en fylde og smak på beinmarg som her blir servert med en varm og bredt smakende curry. Syre fra syltet rabarbra kutter gjennom alt det fete på fint vis.

Vitello tonnato. Her viser de at de kan lage mat. På det enkleste vis, med de større smaker. Tynnskåret kalvekjøtt, som er herlig rosafarget, har en tekstur som viser frem kjøtt på eksemplarisk vis. Løpstikke, urten som har samme ubeskjedne fremtoning som en bergenser, hyler i smaksbildet. Det passer godt, på en måte som overrasker, for av og til er det også fint med den ene, som ikke stiller seg pent til siden, men som roper på oppmerksomhet.

Brokkolini, en krysning av brokkoli og gai lan (kinesisk brokkoli), serveres med eggekrem og ligger under et fint teppe av smuler på solsikke og nori-pulver. De små bitene av tang tilfører en lett salinitet og frisk smak av sjø som kler brokkolinien.

Maten på TempoTempo virker tilforlatelig og enkel, men smakene er store og klare. Det er en selvtillit som fremvises her, i bar og på kjøkken. Og et vertskap som ikke står tilbake for noe. Alle blir tatt vare på, og selv om det til tider har vært uvennskap mellom de uniformskledde som har kontor på hjørnet og noen av stamgjestene, er det som om TempoTempo er et fristed, der gamle tvister blir lagt igjen utenfor døren. Innenfor hersker godmodig erting og et genuint ønske om at gjestene skal ha en skikkelig god dag. Og følger du rådene, oppfører deg pent og smiler, så får du det.

Og, her er kjøkkenet åpent til sent på kvelden, så fortvil ikke, om middagen ikke ble helt som forventet der du var, så kan du stagge sulten og skuffelsen her.