Restaurantanmeldelse av Sumo Karl Johan: Lite man har lyst til å spise en gang til

De kaller maten «playful asian fusion». Men hva som er lekent med dette er vanskelig å forstå.

Midt på Karl Johan, i huset der Hard Rock Café ga nordmenn middelmådige burgere i en årrekke, har sushikjeden Sumo tatt over stafettpinnen. Kan flaggskipet løfte Sumo til høydene investorene ønsker, eller er vi på vei ned fra Peak Sushi?

Sumo startet i Bergen, og etter noen år med suksess har de fått med seg kapitalsterke investorer på laget, og har restauranter fra Oslo til Tromsø.

I termofysikken er den en lov som sier at alt til slutt ender på samme temperatur. Den kan kanskje overføres til restauranter: Alt blir til slutt maki og burger.

Sumos sjef forteller i en tale på åpningen at de blant annet er inspirert av Egon.

Dette er for folk flest, for det er jo som kjent flest av dem. Her er maten for søt, med vilje.

Nordmenns palett skiller seg fra den asiatiske, forteller han. Derfor er maten et godt stykke unna smakene du vil finne i Hongkong, Tokyo eller Seoul. Smakene er mye nærmere kinarestauranten i Askim på 90-tallet.

Sumo Karl Johans gate er mykt og fargerikt i den flotteste hotell-lobbystil. Det hele fremstår som datert, og harry.

Det får man bekreftet i garderoben, der en dame over høyttaleren forteller at hun kan gjøre noe med min squash, hvis jeg hjelper henne med hennes fersken. Hva de har tenkt her, er jeg usikker på, men Sumo følger opp humoren til rivalen Sabrura. Det fremstår artig på den måten en full onkel på konfirmasjon er artig.

Du vil bare at det skal ta slutt, at noen voksne tar ansvar.

Vårrullene er det min engelske kollega ville kalt «a perfect waste of calories». De smaker av deig, kjøttet er smakløst og det er lite av det. Men de rå strimlede grønnsakene som kommer med, er vendt i en peanøttsaus og er ganske gode.

Menyen er lang som et uår. Klarer du ikke finne noe som kan passe her, så er du vrang. Forretter, nigiri, maki, dirtymaki, poké og egne spesialretter fra kokken Shigeki. Det tar tid å lese seg gjennom menyen, men servitørene var raskt på pletten og en påfølgende asiatisk øl ble levert raskt. Vinkartet er ikke langt, men de har et eget hemmelig og dyrere kart hvis man spør.

Gyoza er alltid en vinner, sprø i bunn og dampet på toppen. Disse var fritert og smurt inn med en rød, søt saus. Det smakte langt fra gyoza. Det smakte ikke av så mye annet enn sødme. Jeg vil tro folk flest vil foretrekke den originale varianten, og kanskje ta det søte i form av en brus ved siden.

Asiatiske syltede grønnsaker er forfriskende, syrlig og sprøtt. Hvis de er syltet. Det tar nemlig litt tid. Den tror jeg ikke de har brukt her. Her er grønnsakene sprø, men med lite smak av prosessen de sier de har vært gjennom. De kimchi-inspirerte grønnsakene smaker som et vagt minne av hva kimchi kan være.

Deluxe maki er maki med mye mer. Her er det mye mer av alt. Golden gate er vinneren, alt som har gull på seg er jo best. Fritert laks ligger i midten av risrullen, er sprø og smaker av laks. Risen som er rundt er kokt til en grøtlignende konsistens. Sushiris skal ikke klebe på den måten grøt gjør. De hele kornene skal henge sammen i små punkter, det skal være en letthet i den.

Peking duck er ingen dum idé av en makirull. Her har du et helt måltid i en rull som du kan feie i deg på farten. Men risen er også her overkokt.

Så kommer lekenheten til syne, kamo ichigo, en makirull med and, sumo-majones, teriyakisaus og ferske jordbær. Jordbærene er overmodne og anden er levrete. Teriyakisausen og de modne jordbærene kolliderer i smak. Dette er ikke lett å spise.

Indrefilet i kantonesisk saus med wokede grønnsaker drar meg raskt tilbake til kinaen i Askim. Her er alle smakselementene «slik de skal være»: Grønnsakene er overkokt, sausen er for søt, men kjøttet er stekt etter bestillingen. Det hele smaker for søtt, og blir ubehagelig å spise.

Når maten er så sødmefull faller dessertbehovet bort. En cocktail er også endimensjonal i smaken, men bringebærene som er tredd på en liten pinne er overraskende gode!

Påstanden Sumo kommer med – at nordmenn har en annen palett enn mennesker fra Asia – er kanskje riktig. Men jeg tror de aller fleste liker en større dybde i smakene når man skal spise mat. Når alt blir overlatt til sødme er det lite man har lyst til å spise en gang til. Det finnes mange konkurrenter som gjør det samme som Sumo. Menyen er lang med for mange retter, men med store budsjetter og tung markedsføring får de nok gjester.

(PS! Hvis behovet for sushi eller asiatisk mat melder seg, så er det mange alternativer ikke langt unna Sumo. Vil du smake herlig dim sum, gå på Dim Sum by Taste of China. Vil du spise gyoza kan du gå i fem minutter og ende opp på Izakaya, vil du ha sushi er Sushibar+Wine et bedre alternativ. Vil du ha alt på samme sted, prøv Monsoon på Grünerløkka.)