Anmeldelse av Lille B: Koster mer enn det smaker

Enkelte av rettene på Lille B er svært gode, men totalt sett har det nå blitt for dyrt på Bagatelles lillebror.

Få adresser har betydd mer for norsk restaurantliv enn Bygdøy allé 3. Det var her vi først ble kjent med Eivind Hellstrøm og hans Bagatelle. Godt hjulpet av investoren Christen Sveaas stadige, og nærmest ubegripelige, tilførsel av frisk kapital holdt Bagatelle posisjonen som en av Nordens absolutt fremste spisesteder i over 20 år. I tillegg til fantastisk mat produserte kjøkkenet også en jevn strøm av glitrende norske kokker som i sin tur har vært med å forme landets restauranter.

Men høsten 2014 var mateventyret over, etter nok et tosifret million tap ble storebror Bagatelle stengt for godt og kun det enklere spisestedet Lille B står igjen.

Restauranten befinner seg i det som en gang var et eget avlukke på Bagatelle. Sitteplassene er fordelt på ulike forhøyninger som er med på å gjøre rommet, og dermed opplevelsene, enda mer intimt. Men det er kunsten på veggene som virkelig setter tonen. Eier Sveaas er en kunstsamler i landets elitedivisjon, og på Lille B byr han på en leken og tidvis provoserende samling bilder som gir restauranten et særpreg som få kan matche.

Menyen består av en håndfull à la carte retter og en fastsatt meny på tre eller seks retter henholdsvis til lunsj eller middag. Det er råvarer i vinden som skatevinge, torsketunge og oksetartar. Også tilberedningsmetoder og presentasjoner kan lett kjennes igjen fra byens andre moderne spisesteder. De faste menyene er satt sammen av retter fra à la carte menyen og ved vårt besøk var pakkeløsningen faktisk dyrere enn å velge de samme rettene hver for seg fra menyen.

Lille B hadde inntil nylig en Bib Gourmand fra Michelinguiden, men har i årets utgave mistet den. Det er eneste gang en norsk restaurant har mistet denne bemerkelsen som gis til steder som tilbyr spesielt god mat til en rimelig penge. Sannsynligvis fordi det nå er blitt for dyrt.

Maten er nemlig ikke særlig svakere enn ved mitt forrige besøk i 2012. Det er fortsatt vellagede og godt komponerte retter som serveres. De er gode, men slett ikke uangripelige.

En pannestekt skatevinge med selleri, eple og brønnkarse er perfekt stekt. Denne litt sære fisken hadde sin storhetstid på norske menyer for ti år siden, men er nå i ferd med å gjøre et kulinarisk comeback. Dessverre er det få av den nye generasjonen kokker som behersker fiskens lunefulle steketemperatur like godt som kokken på Lille B. Eplets syrlighet balanserer fint med selleriens jordtoner. Samtidig brytes fiskens fedme av en glimrende hvitvinsaus som er både rik og frisk på samme tid.

Tre friterte torsketunger på finraspede og karrisyltede grønnsaker med nok en utmerket hvitvinsaus er av samme høye klasse. Paneringen er knasende sprø mens selve tungene fortsatt er saftige i midten med god tyggemotstand, uten å bli seige. Og karri i syltelaken gir den syrlige grønnsaksmiksen nødvendig fylde. Resultatet er en balansert og vellykket rett. Det er mulig det er de beste torsketungene jeg noen gang har smakt. Til 225 kroner for tre er det i alle fall de dyreste jeg har fått.

Dessverre er fallet stort fra de strålende fiskerettene først i måltidet til mer tafatte retter senere. Oksetartar med salat og pommes frites har trevlete kjøttstrimler i en majonesrøre som mangler både salt og syre. Jeg er svært glad i en tradisjonell oksetartar med all sin rike fedme, friske syre og salte ettersmak. Og denne uharmonisk fete okserøren er en utmerket påminnelse om hvorfor.

En dessert med eple, sitronverbena marengs og timian er igjen god og velbalansert om enn litt liten. Det er før øvrig den tredje retten på en ellers begrenset meny med eple. Alt i alt ikke nok til å løfte frem en bedre karakter.

Lille B er fortsatt en flott restaurant, men en hvor det ikke lenger er samsvar mellom pris og kvalitet. Middag for to med en flaske vin kan fort nærme seg 2000 kroner, og beveger seg opp i byens dyrere prisklasser. Ved å prise seg bort fra sin Bib Gourmand går Lille B over natten fra å være en matdestinasjon til å bli en god, men ubetydelig nabolagsrestaurant. Det er snart bare Bagatelles gamle vinkjeller som lokker gjester langveisfra og jeg frykter at restauranteventyret i Bygdøy allé er i ferd med å gå mot slutten.

Les flere av våre restaurantanmeldelser her!
Premisser for VGs restaurantanmeldelser
Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.
Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.
6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet
5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet
4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet
3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet
2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler
1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk