Hai Café: God middag, Vietnam!

Hai Café byr på god og trygg vietnamesisk mat til herlig unorske priser. Forvent bare ingen sensasjoner.

Et av de bedre tipsene til gode, genuine og billige spisesteder i Oslo, har i lang tid vært vietnamesiske Hai Café i Calmeyers gate, rett bak Sentrum Scene.

Skjønt ikke så hemmelig lenger. Dette upretensiøse spisestedet dukker med jevne mellomrom opp i blogger og i aviser, og har til og med funnet vei inn i «Where Chefs Eat», en blå foodies-bibel med anbefalinger fra kjente kjøkkensjefer verden over.

Jo da, dette er et bra sted – særlig for den som har et noe anstrengt forhold til sparegrisen, sånn i begynnelsen av året. Det er heller ingen overdrivelse at det er enkelt – på grensen til gatekjøkken, med respatex og colakjøleskap ved veggen, og uten mørke kroker. Det er, for å sitere Hemingway, et «rent, pent sted med god belysning», og i dette preget ligger også det genuine.

Det er street food man får: Velsmakende og ærlige hverdagsretter fra det vietnamesiske folkekjøkken. Vent ingen utskårne melonsvaner eller blygt skjelvende hibiskusblomster. Heller en vennlig servitør i hjemmeklær, atmosfære som på et familiested i Saigon og folk av alle slag som er innom for å få seg en matbit.

Ferske vårruller var store og gode, med delikat og sprøtt fyll. De savnet kanskje mer sting, eller det kunne vært en ytterligere dipp. Men gode var de.

Deretter fikk jeg en suppe med svinekjøtt, scampi og nudler, en diger porsjon, med tynnskårne kjøttskiver og glassnudler. Kraften var rik og klar, og det eneste som var å utsette, var i grunnen at mengden nudler ble overveldende i forhold til øvrige ingredienser. Når godbitene var fortært, var det stadig nudler igjen, for å si det mildt.

Medspisersken, som stadig ikke spiser kjøtt, har mange måneder i Vietnam på CV-en. Der er det lett og deilig å være sjømatspiser. Hun gledet seg til fiskesuppen, som ganske riktig var meget god, med scampi og kamskjell, kokt på en aromatisk kraft med en fin del sødme.

Kraften var riktignok på okse, som forpurret følelsen av kjøttfrihet noe, men for det første er det vanlig at sjømatsupper i disse deler av verden har kjøttkraft som basis, og for det andre kan man ikke miste forstanden, heller:

Den vestlige velstandsnevrotiker som føler at han får «balansen i kroppen» uopprettelig ødelagt hvis han ved et uhell blir besudlet av noe annet enn sin selvvalgte diett, bør snarest begynne å lese blogger om noe annet.

Sammen med suppen kom sitronbåter, bønnespirer og thaibasilikum. Til 115 kroner spiser man seg god og mett på denne ene retten.

Når man stiller spørsmålet om hvordan kraften har vært krydret, og svaret lyder «med MSG», altså med natriumglutamat, så er det jo ærlig, men forteller også noe om gjengs vane i Østens kjøkken. Denne uvanen blir jo ikke bedre av å bli gjentatt som kulinarisk stereotyp for østlig mat i Norge.

Vi valgte imidlertid å gå videre med hovedretter, henholdsvis stekt og fritert andebryst med pok choi, og en rett med scampi og kamskjell med sopp, squashbiter og minimais, i en hvitløk- og chilisaus. Igjen store og rimelige porsjoner.

Anden var saftig og velsmakende, med sprø frityrskorpe, og pok choi-en var grønn og passe mør. Når det gjelder fiskeretten, skulle kanskje servitøren vært mer observant da vi bestilte alt innledningsvis, for kamskjell og scampi viste seg altså å være ingrediensene i begge rettene medspisersken fikk, og hun tok hovedretten på servitørens anbefaling.

Men la gå. Smakene var gode og basale, konsistensene bra, skjønt kamskjellene ikke uventet kom fra spann, og risen luftig. Men vi savnet nok litt mer utpreget smak av Vietnam måltidet igjennom, ut over natriumglutamaten.

Dessverre var det slutt på mangopuddingen, men en fritert banan smakte fritert banan. Kaffe med kondensert melk er nok hva man kaller «an acquired taste», men de som har begynt å like det, vil knapt ha annet, og får nesten melkehvite tårer i øynene når minnene fra Vietnam dukker opp. Særlig når den bare koster 20 kroner.

Hai Café kunne hatt godt av noen tips til et par viner som sitter bedre til vietnamesisk mat enn akkurat det utvalget de har nå, uten å måtte gå opp i pris. En frisk riesling eller en annen silvaner ville ikke vært galt.

Så lenge du ikke regner med at dette blir ditt livs mest spennende vietnamesiske måltid, og ikke venter romantisk eller elegant atmosfære, med levende lys og hvitkledd betjening, går du ikke feil om du setter deg her en kveld du vil gjøre det enkelt – meget billig, godt og greit – eller til en rask lunsj.

Take-away har de også.