Bar Vulkan: Trendsted som skuffer

Med trendy «social eating» på programmet sliter BAR Vulkan med både smak, tempo og å tilpasse seg gjestene. Resultatet blir ikke overvettes vellykket.

Det er in med «social eating», og stadig nye steder flagger med konseptet. Men det er ikke helt enkelt å si hva det skal bety, eller hva som egentlig skal være fordelene for gjesten. De gamle nordmenn spiste jo fra den samme grautgryta, en form for «social eating» som kom på moten alt i bronsealderen, og som vi først relativt nylig har gått bort fra. Alskens tapas og småmat kan også betraktes som en form for «social eating».

Det kan sikkert by på hygge når man deler rettene og lar kjøkkenet servere i «det vi synes er naturlig rekkefølge», slik det står på menyen. Allikevel fikk vi på BAR Vulkan følelsen av at kjøkkenet styrte mest etter hva som var enklest for dem, og ikke egentlig etter hva som ville vært det beste for bordet.

Lokalene er store og morsomme, med en herlig takterrasse og super beliggenhet rett ved Akerselva, med utsikt til Mathallen og Champagneria vis-à-vis. Et ypperlig sted for en kveld med gjengen, med überkule mennesker i kledelig positur både inne og ute. Suksessen er sikret.

På matsiden er det allikevel forbedringspotensial. Selv om det var tidlig og fremdeles tynt med folk, tok alt uhyre lang tid, og ikke bare ved vårt bord. Servitørene var vennlige, men gikk mye i ring rundt seg selv. Når gjestene ved et av bordene står med yttertøyet på og tripper, har det tatt for lang tid med regningen. Da de to innledende cocktailene våre langt om lenge kom, var de skuffende lite forseggjorte.

Man legger løpet selv ved å velge mellom et begrenset antall retter under kategoriene Grønt, Fisk, Kjøtt og Søtt, eller bestiller «All In Social», som er en anbefalt smaksmeny med åtte retter i fire omganger, «den ultimate Social Eating opplevelsen». Forvirret? Fortvil ikke. Det er lettere enn det høres ut til. Siden en av oss ikke spiser Kjøtt, men Fisk, og vi ville ha noe av begge kategorier, spurte vi om «All In” kunne tilpasses? Det var dessverre umulig. Så i stedet for «den ultimate opplevelsen» valgte vi hva vi kunne tenke oss og ba servitøren om å formidle våre diettønsker til kjøkkenregionene, slik at rekkefølgen kunne stokkes riktig. Ikke noe problem, forsikret hun.

Første omgang kom. Ceviche på ørret, caribbean rub og hjertesalat viste seg å være noen litt tørre biter ørret, innsatt med en ganske god krydderblanding, plassert på noen små hjertesalatblader. Ikke veldig imponerende. En frisk og hot papayasalat var heller ikke spesielt original, men god nok. Beste kulinariske bud i første omgang kom fra de ferske vårrullene med kongekrabbe, chili-majones, nuoc cham og gulrot – fine på smak og pene å se på. Vi fikk ikke se den ganske bra vinlisten som det helt til slutt i måltidet viste seg at vi kunne fått se, hvis vi bare hadde fått høre om dens eksistens, men vi fikk akseptable viner på glass allikevel.

Mer drøy venting. I andre omgang kom det gode quesadillas, fylt med philadelphiaost, som var en utmerket smaksbærer for sopp og trøffel. Laksen, som var «miso-glasert» og kom med grillede endiver, viste seg å være kjedelig og lite utviklet som rett. Skvetten med misosaus hadde merkelig lite smak å tilføre til industrilaksen.

Nå hadde alt vi hadde bestilt av Grønt og Fisk, rukket å komme på bordet. Men enda var det én omgang igjen, og den skulle jeg da få gleden av å spise alene, siden den bestod av to retter Kjøtt. Ikke spesielt sosialt, og sløvt av kjøkken og servering, siden vi hadde sagt greit ifra. Så medspisersken bestilte ytterligere en rett som, da den kom, et stykke uti tredje omgang, viste seg å bli måltidets høydepunkt: En komposisjon med småkrabber og salat, spicy, deilig på smak og med fine konsistenser.

Min pulled pork i små taco-lefser var artig, med en bra relish til, kjøttet var godt. Men det var nokså lunkent. Og anden var helt kald. Det er jo sånt som kan skje, men da retten kom tilbake etter over ett kvarter, var den fremdeles ikke spesielt varm. Det er nok en god idé med varme serveringsfat.

Ostene var ikke mye å skrive hjem om, og en av dem var overmoden; bananbrødet var nok grillet, men for lenge siden. En dessert med sjokolademousse, salt karamell og et peanutskum som var mer som en fudge, var derimot helt patent. Espressoen kom fra kapsel og uten forespørsel om vi ønsket sukker.

Gode retter innimellom demper bare delvis inntrykket av at BAR Vulkan fort kan komme til å virke som en litt irriterende ufleksibel og langsom tapas-bar.