Restaurantanmeldelse av Restaurant 1877: Mer enn vanlig godt

Restaurant 1877 i Bergen lager et måltid av den gode, gamle sorten, med flott utførelse og herlige råvarer. Bare ikke vent for mange overraskelser.

Bergen har en rekke ting Oslo ikke har. Bare spør en bergenser; det vil han bekrefte med sedvanlig intens beskjedenhet. Som oslogutt må man tilstå sin misunnelse. Under de syv fjell blomstrer en annen og eldre form for urbanitet i regnværet; det gjelder ikke bare for det enestående sentrumsmiljøet, men også for tradisjoner, omgangsformer og trender.

Også på serveringsfronten hersker andre trender enn i Oslo, iallfall når man kommer til de litt mer ambisiøse stedene. Mens det er den nynordiske innflytelsen fra København som først og fremst gjør seg gjeldende i hovedstaden, er det vel heller tendenser fra den andre siden av Nordsjøen, fra Storbritannia, som danner skole i Bergen. Her snakker vi ikke bare om kortreiste råvarer, men om maksimal bruk og utnyttelse av alle deler av dem. Likedan synes den britiske innfallsvinkelen med det historiske kjøkken som utgangspunkt, å ha festet grepet også i Bergen.

Tidligere i høst besøkte Godt.no Jossa mat og Drikke i Trondheim - hele anmeldelsen kan du lese her!

1877 har sitt navn etter åpningsåret for Kjøttbasaren ved Torget, der restauranten holder hus. Opprinnelig kalt «Byens Bazar» er den gamle torghallen i eventyrlig nyromansk stil et flott og levende monument over så vel byens tradisjoner som over kampen for å bevare slike minner, noe som for basarens vedkommende lyktes på hengende håret. Restaurant 1877, med sin klare fokus nettopp på tradisjonen, hører naturlig hjemme her.

Den faste, femretters menyen 1877 serverer, er utvilsomt et meget godt måltid. Et tradisjonsmåltid, uten dikkedarer og effekter. For den som er kommet over fjellet østfra, der de lange pinsettene ligger oppmarsjert på bordene i mang en restaurant fra det øvre mellomsjikt og oppover og venter på avansert moro, tar det en stund å forstå hva som er intensjonen. Man kunne fort komme til å oppfatte det hele som traust, men det er nettopp enkelheten og rendyrkingen av det grunnleggende som er poenget.

Du trenger ikke å reise helt til Bergen for å spise enkel tradisjonsmat, du kan faktsik lage det hjemme - alle våre oppskrifter på norsk husmannskost finner du her!

En ceviche av kveite med urtemajones og brent høy, servert på saltstein fra Himalaya dannet smaksmessig innledning denne kvelden – og forble også det dristigste og kjøkkenet foretok seg. Ellers var det trygt og godt: Første rett var en skalldyrbisque, usedvanlig intens i smak, servert med snøkrabbe, gulrot, selleri og selleripuré. Selve bisquen var i overkant salt – helt på grensen – noe som overkjørte de søtlige smakene av krabben og grønnsakene, og spolerte den tilsiktede effekten av vinen, en riesling fra Lothar Kettern i Mosel-dalen, som nettopp skulle fremkalle sødmen i ingrediensene.

Men derfra og ut var det ikke noe galt med mat eller vin: Et stykke lange var på sekundet riktig tilberedt. Tilbehøret til fisken, smørsaus med urter, gresskarpuré og litt fritert grønnkål var også førsteklasses tilberedt. Besnærende nyenkelt – eller for enkelt? Iallfall godt, selv om man ikke tok bølgen eller falt i staver. Høyere kulinarisk finesse viste neste rett: Skulder, flanke og indrefilet av hjort fra Alversund var usedvanlig velsmakende og mørt, det hadde et glitrende følge av rødbet og jordskokk; de siste både som kokte stykker med skrell, og som chips. Alt på en seng av deilig potetstappe; sausen var smaksrik, blank og fin, selv om det var litt lite av den. Men vi fikk straks mer da vi spurte.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Har du lyst til å servere hjortemiddag neste gang du skal ha selskap? Her finner du oppskrift på helstekt hjortefilet med potetgrateng!

I det hele tatt var teamet med kokker og servitører svært imøtekommende og vennlig mot alle, og bidro i seg selv til å gjøre dette til en lun opplevelse. Det er hyggelig, men uvant, å bli tatt i hånden når man kommer og når man går. Litt langsomt gikk det kanskje da det led utpå kvelden, men vi trivdes. Derimot er det ikke noen god idé å komme med ferdig skjenkede vinglass til bordene, selv ikke om man har flasken med. Ikke at vi var i tvil om at vi fikk det vi ble fortalt – husets vinvalg var utmerket – men det er brudd på kutymen om at du som gjest skal se at det skjenkes i. Et pluss derimot for godt tilbud av saft og juice på den alkoholfri siden.

Som seg hør og bør ved et slikt måltid var ostene norske, og finfine var de, alle tre, kanskje særlig Edel Blå fra Gangstad Gårdsysteri. En formkakedessert med rognebæris dannet, sammen med god kaffe i fineste bestemorsporselen, en søt og artig avslutning på hele historien. Dette er ikke et måltid som satser på å imponere, men på å danne god bakgrunn for samtale og samvær, uten å forstyrre eller rent ut overta kvelden med stadige krav om oppmerksomhet. En viktig funksjon for restaurantmåltidet – kanskje den viktigste for de fleste, når alt kommer til alt.

Ut og spise i helgen? Her kan du lese alle våre restaurantanmeldelse.