Restaurantanmeldelse av Vineria Ventidue: Italiensk for begynnere

Tross hyggelige lokaler og genuin entusiasme: Foreløpig er det helst den gode vinen du bør komme for på Vineria Ventidue. Kjøkkenet lider av begynnervanskeligheter.

Det er en vanskelig øvelse å lage god, italiensk mat utenfor Italia. Ja, det er en vanskelig øvelse også i Italia. Om atmosfæren på en eller annen romersk piazza er på topp, er det ikke sikkert at kjøkkenet på trattoriaen der dere sitter, egentlig holder samme nivå. Enda dere holder lanke. Det ekte italienske kjøkken er et ærlig folkekjøkken, et tradisjonskjøkken som lever i beste velgående, siden Italia er en nasjon av matvrak. Men som i alle enkle kjøkken kreves det en viss presisjon og finesse fra kokkens side. Oppmerksomhet krysset med sjenerøsitet.

Sulten? Du finner alle våre anmeldelser her!

Som sagt, man får ikke alltid til dette i Italia, heller. Og slett ikke alltid i Norge. Siste mann ut av dem som vil prøve seg, er Vineria Ventidue på Frogner i Oslo. Bak stedet står en gruppe italiaentusiaster, som antagelig vil forsøke å gjenskape nettopp de fine, basale matopplevelsene vi var inne på, på norsk jord. Entusiasme skal man alltid ha respekt for. Til syvende og sist er det allikevel det faglige nivået det kommer an på.

De trivelige lokalene tilkjennegir at det her er vinen som først og fremst danner besøksgrunnlaget. Baren er cirka dobbelt så stor som restaurantdelen. Gode viner er å få på glass – nesten alle fra det rikholdige vinkartet. Det er sånt som investeringer i moderne teknologi muliggjør, og dette satte gjestene åpenbart pris på. En vennlig servitør diskuterte vinvalg med gjestene, med stor autoritet. Hans autoritet var dessverre noe mindre da det kom til maten; han holdt også på å anbefale oss et glass rødvin til muslingspaghettien, men stanset seg selv i siste liten. Og selve maten levde da heller ikke opp til ambisjonene eller menyen.

Tallerkenen med antipasti – de små, delikate smakebitene som kommer før selve måltidet – var uinspirerte og til dels litt merkelige. En klatt kjøleskapskald potetmos har jeg aldri tidligere fått som antipasto. Ricottaen virket også litt umotivert. Grønnsakene var kjøleskapskalde som alt annet, mens olivenene var gode og spekematen grei.

Spaghetti alle vongole er et av det italienske kjøkkens paradenumre. «Vongole» betyr rett og slett muslinger, og retten kan tilberedes med forskjellige typer. Det viktigste er selve tilberedningen. Retten må for all del ikke bli tørr. Denne var tørr. Og hadde alt for få skjell. Da de var spist, satt man igjen med en mengde undersaltet, tørr pasta. Den lille fuktigheten som var, hadde en merkelig, søtlig, krydret smak jeg ikke ble helt klok på.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Pappardelle al cinghiale, altså med villsvinsaus, var kveldens mest vellykkede rett. Denne toskanske spesialiteten er først og fremst avhengig av at det er kost lenge og vel med kjøttsausen, og denne hadde fått godgjøre seg en stund. Dessverre var pastaen påny undersaltet, og dessuten kokt i korteste laget.

Mitt spisefølge savnet kjøttfrie alternativer eller fiskeretter, og prøvde i stedet en hvit pizza med potet, som virket lovende, men akk: Litt askesmak hører med til en ekte pizza, men denne var svartbrent under. Den kom dessuten ikke med finhøvlede potetskiver, men med en generøs øse av de samme rosmarinpotetene jeg fikk til mitt stykke oksekjøtt fra grill. Bestilt til medium, medium pluss. At stekegraden kan bli feil, kan skje den beste kokk. Men her hadde kokken skåret opp stykket etter grillingen, og må selv ha sett at stykket ikke bare var for rødt, det var slett ikke stekt. Og kaldt inni. Er kjøttet for lite eller for mye stekt, skal gjesten alltid si ifra, og vår servitør beklaget og tok med seg kjøttet ut igjen. Da det samme kjøttet kom tilbake, hadde kokken stekt bitene til de var grå. Stadig ikke medium pluss, altså, men det var i det minste varmt. Jeg avslo tilbudet om nok et forsøk.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Dessertene imponerte på issiden: Nydelig is fra Gioia Gelateria i samme frognergate løftet en ellers utmerket Torta caprese, mens tiramisù-en inneholdt mest sukkerbrød og lite krem. Et glass vin santo – den eneste dessertvinen på kartet – passet ikke til noen av delene.