Restaurantanmeldelse av Cielito: Under Mexicos himmel

En liten himmel – Cielito – har åpnet seg i Dronningens gate i Oslo. Det er ikke noe dårlig navn på en så god, meksikansk restaurant.

Da måltidet ble kronet med en herlig mole, var vi enig om at vi ikke savnet fredagstacoen. Dessuten var det torsdag. Den brune, tykke molesausen, laget på et utall ingredienser, smakte som en mole skulle, med lag på lag av aromaer: Sjokolade, forskjellige chilier, hvitløk, nøtter – en god mole skal ha minst 20 ingredienser, og det hadde denne. Det er altså alt annet enn «biff i sjokoladesaus». For øvrig var det kylling under sausen. Det smakte altså av fugl – og av Mexico.

Vi ble helt nostalgiske der vi satt. Lite vekker minner mer enn smaker og dufter. Et sekund ble Dronningens gate borte bak et solflimrende slør av chili-indusert nostalgi; så vi ikke sombreroer og fargerike hus der ute? Utvilsomt ble synsbedraget hjulpet sjenerøst på vei av en frisk Margarita og en Jamaica Mezcal før maten.

Men selve lokalet er uten forloren romantikk. Det er velsignet sombrerofritt og kaktusløst; dekorasjoner inspirert av Frida Kahlos verk danner forbindelsen til hjemlandet. Ellers er det nøkternt og moderne. Fargerike trestoler liver opp og skaper assosiasjoner til meksikanske spisesteder av den triveligste sorten, der gatemat og folkeliv møtes.

Meksikansk kjøkken er for øvrig så mangt. Superrestauranter som Pujol og Quintonil har satt Mexico by på det kulinariske verdenskartet med kreative nyfortolkninger av tradisjonelle, meksikanske retter. Den øvelsen er det foreløpig ingen som har forsøkt å ta etter her hjemme, men til gjengjeld har flere spisesteder de siste årene kommet sterkt på banen når det gjelder å gjenskape la verdadera cocina mexicana – det ekte meksikanske kjøkken – på norsk grunn.

Og, nei: Tacoskjell med kjøttdeig og krydderblanding, rømme og guacamole fra boks, overstrødd med gulost, er nok først og fremst norsk mumsemat. Det har lite å gjøre med det genuine meksikanske folkekjøkkenet, som kan begynne som her, med en frisk og fin guacamole, laget på førsteklasses avokadoer, med et passe chilisting og mye tekstur fra frukten i behold. Hjemmelagde nachos hadde nøttaktig smak og var heldigvis ikke for harde, slik de lett blir. Deretter fulgte en ceviche med reker og mango, som var fruktig og delikat med passe tyggemotstand – rekene hadde «kokt» akkurat passe ferdig i limesaften, og hadde ikke antydning til gummikonsistens. Agurkbiter sørget for knas, mens et hint av mynte ga smakene et umerkelig løft. Quesadillas med og uten kylling virket lette tross ferskosten og den syrnede rømmen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Etter de innledende drinkene styrte vi unna det meksikanske ølet, og fikk i stedet en alkoholfri Jamaica, en søtlig hibiskusdrikk, samt tradisjonell horchata, en kald drikk laget på melk, vann, ris og kanel – alltid suveren til krydret mat.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vi ville prøve mer reker, og gikk for en camarón al pastor, som igjen imponerte med konsistensen, men smaken av de lune rekene i det myke tacobrødet ble litt borte i de kraftige aromaene fra ananas, chili og koriander. Og så kom den nevnte mole, med masse nyanser og overtoner av krydder og kanel – og et sting som kom snikende innpå en etter hvert. Balansen mellom salt, sødme og syre var perfekt, og her kan vi virkelig snakke om Umami, Den femte smak, enda den som kjent er vanskelig å snakke om.

En huarache med grillet kaktus og løk, toppet med hjemmelagd ferskost, var minst like god, spenstig og knasende. Her er den tykke tortillaen formet som en sandalsåle – derav navnet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

I det hele tatt er det lett å gå seg vill i skogen av betegnelser på de meksikanske lefsene som utgjør en del av nesten hver rett i denne sjangeren. Servitørene var hyggelige, men mye forklaring fikk man ikke. Kanskje ikke så rart, for det var smekkfullt på en ukekveld. Dessuten spiller det mindre rolle hvordan man setter sammen løpet, for de forskjellige tortilla-variantene er like velsmakende, alle sammen.

To enkle, men gode desserter avrunder den rikholdige menyen. Buñuelos, som er fritert tortilla-deig med kanel og masse sukker, beslektet med churros, samt en fin kokos- og lime-pai. Billig var det også. Ikke meksikansk billig, men vi var, utrolig nok, fremdeles i Oslo.

Lese mer? Her finner du alle våre artikler!