Restaurantanmeldelse av Frenchie: ­Grenseløs Bistro?

Kampen om kundene hardner til i Oslo. Bistrobølgen har holdt seg stor en lang stund, men på Solli plass har den bare så vidt startet. Klarer den lille bulldoggen å vinne kampen om kundene?

Frenchie har holdt åpent ett års tid, og har skaffet seg et solid grep om gjestene. Lokalet fremstår intimt, selv om alt er trykket inn i et av brutalismens heftigste bygg. Innvendig er dekoren nærmere en stereotypi fra internettsøk på røde møller og bistro. Det er ikke noe galt i det, det fungerer, selv om det etterlatte inntrykket blir litt mer temapark enn bistro.

Servicen er jevnt over god under hele måltidet. Servitøren er ny, forteller hun, hele fire dager har hun hatt på jobb, så noen feil måtte vi forvente.

To ganger i året kommer osten Mont d’Or – og når osten er her, så er det bare å spise så mye som mulig. Bakt i ovn med urter, hvitløk og vin. Det er lite som kan toppe følelsen av smeltet, god ost på brød.

Moderne bistro er i vinden, og har vært det en stund. I Paris er navnesøsteren til Frenchie et godt eksempel på en moderne og god bistro. De av dere som har kjennskap til Frenchie bør ikke ha forhåpninger om å møte dens like på Solli plass, men så konkurrerer de ei heller i samme liga.

Frenchie sier selv de er grenseløse, selv om meny og stemning er av den konforme sorten. Det er en fin summing, rallende rødvinslatter og varme i hele lokalet. Det er firmamiddager, vennegjenger og dater spredt rundt på de runde bordene, sittende i de plysjmyke stolene.

Tre østers blir servert med en navnløs champagne. Østersene er kjøttfulle og av fin størrelse. En vinaigrette med jalapeño er spennende med sting og syre.

Snegler og margbein er klassiske retter fra det franske kjøkken. Sneglene kommer på toast sammen med masse smør, persille og hvitløk.

Sneglene har mistet sin egensmak, de kunne like gjerne vært sopp. Margen lider også litt av å bli fjernet fra smaksbildet, det er salt og fett. Det er ikke vondt, det er bare litt pregløst.

Ceviche med eple kommer lite heldig ut. Fisken har gått i oppløsning, den er flisete og har ingen tyggemotstand. Det blir en udelikat og syrlig grøt.

Tartaren er av kalv. De har gjort det de kan for å kamuflere den delikate smaken av magert kjøtt. Det smaker av sprø purre, løk og søt sennep. Det er ingen fine sting av skarp sennep eller lett knasing av løk her.

Lysing er fisken som kommer med en gribiche-saus, altså en kald saus med blant annet egg, majones og sylteagurk. Fisken flaker fint, men er for kompakt og for salt. Sausen mangler alt det som gjør gribiche til et fantastisk følge. Den er for rund, for tam, for søt. Krydderne er anonyme, syren er borte. Det er bare sødme, salt og fett igjen.

Steak og chips var en bit kalv, frittes og en grønn salat. På bistrovis. Her kom syren, denne gang i bearnésen, slik den skal. Biffen var stekt etter ønske, en fin stekeskorpe og et blodig indre. Men kjøttet var igjen av den milde sorten, det var lettere seigt – noe som ikke gjør mye hvis kjøttet er pakket med smak, men som blir litt kjedelig når smaken er så mild.

Den store finalen var den tidligere omtalte osten. Med osten bestilte vi et vintog, eller tre glass med vin fra området der osten opprinner: Jura – et område så hett at produsentene ikke klarer å lage nok vin.

Det er ofte slik at mat og vin fra samme region passer godt sammen, men her kjempet vinen en tøff kamp. Den rykende osten kom med et litt tørt og kjedelig brød, men med fine, sprø cornichons. Men osten var ramsalt.

Den kremete, runde, dype ostesmaken, med hint av kjeller og alt som er gøy, forsvant i alt saltet i skorpen. Hvitløken var kuttet i halvtynne skiver og var ikke så frisk som man kunne ønsket seg. Likevel, osten forsvant ned på rekordtid.

Servicen og stemningen på Frenchie er både lun, hyggelig og hjelpsom. Men det virker som om maten på Frenchie skal falle i smak hos alle. Og det lider den litt av. Det er som om alt er testet av et panel der man til slutt har kommet frem til et minste felles multiplum.

Råvarene får ikke komme frem, det er ingen særpreg, det er et amerikanisert smaksbilde som er bredt og plumt, og ikke skarpt og fransk. På en grenseløs bistro burde grensesprengingen være større enn å servere wonton-taco med sikrogn, eller ceviche.

De burde dra på med masse smak og retter som er på vei til å bli glemt. Det hadde vært grensesprengende.