Restaurantanmeldelse av Hedone: Forunderlige Hedone

Lite satt som det skulle denne kvelden.

Lokalet er godt kjent, de har ikke endre mye på oppsettet siden forrige eier. Ikke det at det gjør noe, det skaper både trygghet, og visshet om at ikke unødvendig mye penger er brukt på interiør.

Baren er lang og snor seg rundt hjørnet. Bord står langs vinduet. En latter fra rommene bak møter oss i det vi går inn døren. Det er nesten fullt på klesstativet. Lokalet er nesten tomt, det viser seg at et større selskap er plassert i de indre gemakker.

På Hedone er det livsglede i sentrum, latteren fra bakrommet vitner om suksess. Livsgledene på tallerkenen henter inspirasjon fra Japan og Thailand. Råvarene er i sesong, herfra og derfra. Plassert i baren har man oversikt over kjøkkenet. På benken bak står et stativ med japanske kniver, fra liten til sverdstørrelse.

Omakase kaller de den store menyen. Omakase, ordet som ble til da den japanske økonomiske boblen var på sitt største i Tokyo på nittitallet. En skokk med nyrike og jappete japanere fikk plutselig mulighet til å spise på de eksklusive sushi-stedene.

For å spare kunder for ydmykelsen av å ikke kunne navnet på de mindre vanlige fiskeslagene overfor kolleger og potensielle kjærester. «Stol på meg, jeg skal gi deg noe mat du liker.»

Det er også en god måte å få brukt det man har, og det kombineres ofte eksklusiv og hverdagslig fisk. Kokken laget retter, og ut ifra kundens reaksjoner kunne menyen tilpasses og justeres.

Omakase har fått en annen betydning i Oslo, her ligner det mer på Kaiseki – nøye utvalgte retter som anbefales, en satt meny for flere gjester over lengre tid.

Som det ofte er, har du mulighet til å velge vinpakke. En vinpakke er en kjærkommen mulighet for å hente inn pengene de ikke klarer å regne inn på maten. Det er synlig i kvaliteten på vinen som skjenkes i glassene.

Det starter med en champagne av en større produsent til servering av popkorn med furikake, en japansk tang- og krydderblanding. Popkornene er myke, som om de har stått en stund.

Det er ikke mange mennesker å se bak bardisken. De er opptatt med det store og humørfylte selskapet. En fritert riskake er sprø, seig og syrlig med en fin hete fra chili.

En liten misosuppe følger, men den er i tykkeste laget. I bunnen er det daikon og vårløk. Vinen som serveres med, fremmer smaken av gjær i suppen, den lille snacksen blir likevel fort tom.

På kjøkkenbenken foran oss har det stått to tallerkener med små biter av makrellstørje mens de andre rettene blir fortært. På kjøkkenet har en kokk vært innom med mat, men ellers er hen opptatt med det store selskapet.

De tre bitene er tunfisk, fanget i Spania og matet videre i store merder. Her har de hengt den, slik at den lagres. Fisken har en litt emmen smak, den har også en litt rar og kornete konsistens. Den valgte rieslingen passer ikke spesielt godt til fisken.

Den delen av omakase som handler om kokkens tilpasning til kunden, er fraværende på Hedone denne kvelden. Det er retter som er klare, puttes i en skål rundt hjørnet og serveres.

Det å sitte i en bar mot et tomt kjøkken blir litt stusslig. Dette bør heller kalles kaiseki, hvis det japanske er viktig.

En grønn curry med kylling er søt av kokos og har litt hete, men mangler dybden, de sprikende krydderne og den sprukne oljede avslutningen som den skal ha.

Hval tataki fremstår mer grå enn rød, og bader i smør og soya. Det er lite smak av den lovede curryen, men det lille stykket med hval har overraskende god konsistens.

En fin sjøkrepshale med xo-saus har stor smak. Den brer seg rundt i hele munnen. Den søte krepsehalen blander seg med den store og salte smaken av xo-sausen. Halen er toppet med japansk brødrasp, panko, og en togarashu, en japansk krydderblanding med chili, tang og sesamfrø.

En bit steinbit er neste fiskerett. Den er tørrstekt. Det er synd, men det er masse smak i retten, og mange ingredienser.

Den salte delen av måltidet avsluttes med en grillet secreto – en del av nakkestykket på svin, og er laget inspirert av Char Siu Mai, den kinesiske festen av en langtidskokt og søt svinerett. Secretoen er grillet, det er også daikon, nepen og litt pok choy.

Kjøttet har fint tygg og en elegant smak av røyk, men den kinesiske femkrydder-blandingen stjeler all oppmerksomhet og pakker hele retten inn i en ekstrem sødme.

En dessert bestående av pasjonsfrukt, peanøtt, hvit sjokolade og fritert rispapir er søt, sur og nøttete.

Det er åpenbart et ønske om å vise frem smaker en liker på dette kjøkkenet. Men på dette besøket satt lite som det skulle. Det var også tydelig at den største delen av kapasiteten gikk med til selskapet med den gode stemningen innerst i lokalet.

De lykkes ikke med begge deler, og den satte menyen er ikke en Omakase, i liket med en mengde andre forsøk på det samme i Oslo. Det er en satt meny, nærmere en Kaiseki.